For snart 100 år siden brukte avisa Tromsø ordet gamlebyen, om det området som omgir Skansen, for første gang. På begynnelsen av 1970-tallet ble det jobbet iherdig for å få satt gamlebyen på kartet, blant annet med museumskonservator Jens Storm Munch i spissen. Dette arbeidet kulminerte i et vedtak i kommunestyret i 1976, som lød som følger:

«Skansenområdet må utvikles til et gamlebyområde ved bevaring og modernisering av eksisterende bebyggelse, og ved tilflytting av gammel bebyggelse fra andre strøk.»

På 1980 og 90-tallet jobbet blant annet Erling Kjeldsen for å få området opprustet, og i år 2001 tok Tom Strøm et prisverdig initiativ med samme formål. I 2014 og 2015 gjorde så kommunestyre to nye vedtak om at området rundt Skansen må utvikles som gamleby.

Hva har vi så oppnådd av positive resultater i løpet av de seks siste årene?

Først og fremst har vi klart å «spre det glade budskap» om hva det betyr for Tromsø at de har sitt eget gamlebyområde, samt at vi har fått vist fram gamlebyens store utviklingspotensiale. Selve ordet, og selve bruken av ordet gamlebyen har etter hvert fått et solid feste, både i media, i det politiske miljøet og blant folk flest.

Gledelig nok har vi blitt møtt med stor verbal velvilje og forståelse fra samtlige personer og organisasjoner vi har snakket med, det være seg «mannen i gata», byens politiske miljø, næringsdrivende, gårdeiere, byens kunst og kulturmiljø og diverse foreninger og lag.

Arbeidet har blitt organisert i et eget aksjeselskap, som gjennom sitt styre har hatt en god og forholdsvis tett dialog med Tromsø kommune, gårdeierne og Næringsforeninga.

Det har skjedd en positiv næringsutvikling av gamlebyområdet i løpet av de seks siste årene. Det har blitt etablert flere nye og populære kafeer i området, to bryggerier har etablert seg og vi finner et aktivt filmmiljø i Holm-brygga. Flere arrangement har vært avholdt, og det arbeidet som Gamlebyens Gründergruppe har nedlagt har vært svært positivt. Videre har det skjedd en viss oppgradering/oppussing av enkelte bygg i bydelen.

Ordfører kandidat for Arbeiderpartiet, Jarle Aarbakke, sa følgende til avisa iTromsø i august 2015:

«Dersom vi kommer i posisjon vil vi forankre planene om en gamleby, både i byrådet og i kommunestyret På sikt må vi også selvsagt skaffe finansiering til prosjektet, og det tror at vi skal få til. Dette er tross alt et unikt gamlebyprosjekt.»

Kommunestyret fattet i 2014 og 2015 to viktige og positive vedtak i sakas anledning.

Lokalpartiene til SV, Venstre og Høyre har tatt gamlebyen inn i sine programmer.

Den lokale pressa har gitt oss stor og viktig spalteplass.

Jeg har erfart at selve ideen om utvikling av en gamleby i området rundt Skansen, har en bred og svært god oppslutning, både hos byens politikere og ikke minst blant det man kan kalle «folk flest.»

Alt dette er vel og bra, og har i seg selv vært svært viktig, men det blir dessverre ingen gamleby ved at det kommer noen nye kafeer, avholdes noen gode møter eller avholdes noen flotte arrangement i området.

Etter seks års iherdig arbeid, etter hundrevis av møter, buskagitasjon, utallige avisoppslag samt aktiv bruk av nettet, skulle jeg selvsagt ønsket at vi resultatmessig var kommet mye lengere.

Å utvikle en gamleby er et stort, dyrt og utfordrende byutviklingsprosjekt, og hovedansvaret kan derfor ikke overlates ene og alene til noen ildsjeler og private næringsdrivende. Etter 6 år med prat, og etter at det for 40 år siden ble gjort et vedtak i kommunestyre om at området rundt Skansen skulle utvikles til en gamleby, er det på høy tid med handling. Greit at «ting –tar –tid», men en plass må grensen gå.

Først og fremst må kommunen kjenne sin besøkelsestid, hvilket betyr at kommunen må sette seg i førersetet for prosjektet. Konkret:

Kommune må ansette en egen prosjektleder, som får i oppdrag å utarbeide en helhetlig plan for hvordan området skal utvikles. Dette må selvsagt skje i nært samarbeid med områdets gård- og grunneiere. Denne planen bør etter min mening utrede, vurdere og se på følgende forhold:

Hva vil det koste å gjennomføre en «total makeover» av all infrastruktur i området? (Opprustning av gater, fortau, parker og torg. Oppussing av områdets bygninger, samt beplantning, belysning og kunstnerisk utsmykning). Viktige stikkord og ledetråder for dette arbeidet må være «det estetisk vakre».

Hva vil det koste å få gjennomført en profesjonell og omfattende skilting av områdets viktigste historiske bygninger, plasser og hendelser.

Hva kan tilføres av næring, nye attraksjoner og nye bygg til området.

Hva skal være områdets geografiske avgrensing.

På hvilke måter kan prosjektet som helhet finansieres?

Som sagt: På «pratenivå» har vi opplevd stor støtte for selve «ideen gamlebyen». Det er vi selvsagt både glade og takknemlige for. Men nå er tida kommet for at praten må tas videre til handling, og da blir det med en gang også et spørsmål om penger. Et gamlebyområde utvikles ikke av seg selv. Det må styres, og det må tilføres økonomiske midler. Å ivareta et så viktig byareal som en gamleby, mener jeg til syvende og sist er et kommunelat og nasjonalt ansvar. Derfor må kommunen ta styringa og ledelsen over utviklinga av gamlebyen Skansen. Vi vil heller ikke oppnå økonomisk støtte fra andre relevante aktører, som for eksempel fylkeskommune, gårdeiere, div. sponsorer, riksantikvaren, regjeringa, kulturminnefondet osv, før de ser at kommunen har tatt ledelsen og ansvaret for dette utviklingsarbeidet.

Hos både forrige og nåværende kommuneledelse har vi så langt blitt møtt med at kommunen ikke har penger, kassa er bunnskrapt. Dette premisset er jeg uenig i. Kommunen har et årsbudsjett på 5 milliarder kroner, så pengene finnes. Det som mangler er med andre ord ikke penger, men derimot vilje og forståelse for viktigheten av at byens viktigste kulturminner blir prioritert og ivaretatt. Tromsø har dessverre en lang og lite ærefull historie å vise til, med tanke på alle de viktige og sentrale kulturminnene som har blitt jevnet med jorda opp gjennom årene. Det er også noe av den samme mangelen på forståelse for våre kulturminner og byhistorie vi opplever når politikerne presterer, så å si uten motforestillinger, å gi grønt lys for at private næringsdrivende gis lov til å bygge 400 boliger på Verftstomta, gamlebyens mest sentrale historiske område. Stat og kommune skulle selvsagt gått inn og ekspropriert tomta, men det kommer neppe til å skje. Nå får vi bare håpe at det nye Tromsø museum får sin rettmessige plassering på dette området.

Gang på gang ser vi altså at kulturvern og byhistoria rett og slett ikke blir prioritert, fordi det ikke anses som viktig for byen. Jeg er redd Odd Nerdrum har rett når han sier at Norge ikke er noen kulturnasjon, men en skinasjon.

I denne sammenheng både bekymrer og forundrer det meg at jeg i løpet av disse seks årene har erfart et fravær av engasjement, fra det man skulle tro kunne være naturlige støttespillere for dette prosjektet. La meg bare her kort nevne universitet i Tromsø, turistnæringa, Fortidsminneforeninga, riksantikvaren, museene og fylkeskommunen. Dere skal i alle fall vite at dere er hjertelig velkommen til å bidra i det videre arbeidet. Vi trenger dere med på laget!

Tromsø kommune har så langt i sitt budsjettarbeid ikke funnet penger til utvikling av gamlebyen for året 2017. I vårt siste møte med kommuneledelsen i slutten av november var meldinga fra ordføreren at vi «måtte ha is i magen». Tja, ka skal man sei. Får æ mere is i magen nu, så risikere æ å gå buinnfrossen ræsten av livet. Men etter 40 års kamp kan man kanskje håpe på at det nå er gamlebyens tur til å bli prioritert. Jeg er «smertelig» klar over at det er svært mange gode formål som skal tilgodeses i et budsjett, og at prioriteringens kunst er vanskelig. Men jeg håper.

Jeg har i alle fall ikke tenkt å gi meg etter 6 år i gamlebyens tjeneste, is eller ikke is. Vi snakkes!