Kommentaren

«Faren er over. Krisen er avverget»

Det har vært krise og kaos. Budsjettkrise. Regjeringskrise. Budsjettkaos. Regjeringskaos. Kaoskrise. Krisekaos. Krise og kaos for hele landet.
meninger

En stakket stund, rett før vi tok helg, sto vi på tampen til å sende hele nasjonen ned i den totale avgrunnen, men nå er krisekaoset avverget for denne gang. Vi kan puste lettet ut.

Det var som kjent støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti som helte sand i det politiske regjeringsmaskineriet til Høyre og Fremskrittspartiet. De syntes ikke noe særlig om det blåblå prosjektet, og nå fikk det jaggu være slutt på å spille rollen som cheerleaders for den borgerlige regjeringen. Venstres Skei Grande raste og brøt. Krfs Hareide var sorgtung og bekymret i blikk og kroppsspråk.

Men de ble enige til slutt. Takk og lov. De kjempet seg gjennom hele helga og kunne til slutt roe hele nasjonen ned med at de hadde reddet landet, nok en gang. Det er nesten så man ser for seg det ikoniske bildet av de amerikanske soldatene som kjempet seg til toppen av Iwo Jima i 1945, der de til slutt reiste opp det slitne seiersflagget av stars’n’stripes.

Nå var det det norske flagget og korset som vaiet i vinden, og berget de hadde klatret og kjempet seg opp av var en rekordhøy pengesum av oljepenger.

Dermed kunne støttepartiene fortsette sitt politiske prosjekt med å sikre fortsatt liv for regjeringen til Høyre og Frp, mens de samtidig har klageretten og kan leke opposisjon.

Allerede på Dagens Næringslivs nettsider søndag slo Venstres Sveinung Rotevatn hoderystende fast at regjeringens pengebruk ikke er spesielt klokt, og at han frykter økonomisk blåmandag i neste stortingsperiode.

Hareide ville ikke være noe dårligere, og fulgte mandag opp med å understreke at KrF ikke er enige i det vedtatte budsjettet de har velsignet, og at de derfor kommer til å stemme for sitt eget budsjett først, og når dette forslaget garantert blir nedstemt, vil de således stemme for regjeringens forslag.

Ergo er man sikret status som både redningen av landet, samtidig som man kan ytre misnøye mot det man har sørget for å seile trygt i havn.

Nå var det mange internt i begge støttepartiene, samt kommentatorer og analytikere og annet pakk, som advarte dem mot å inngå i et samarbeid med spesielt Fremskrittspartiet, da de først ble enige om å støtte dem for tre år siden.

Et brudd nå, og det ville ikke bare vært et prestisjenederlag for dagens situasjon, men også en indirekte innrømmelse av at de tok feil også den gangen, at de burde hørt på rådene de da avslo. Da blir det heller å holde for nesa, la det stå til og håpe på det beste i enda en budsjettperiode.

Denne budsjettfødselen som har kommet etter regjeringsforliket har vært vond og den vil gi merker, var Skei Grandes herlige metafor for å beskrive kampen under Stortingets finansdebatt mandag. Hun snakket om smertene og lykken ved å sette dette barnet av et budsjett til verden.

Slike metaforer frister til ordlek. Fort det første at en unnfangelse av et barn, uansett hvor mange deltagere som er med i orgien, kun kan ha to foreldre. Men, klart, man kan saktens forledes til å tro at man har litt foreldreansvar når man indirekte har deltatt i akten.

Og da smiler man fornøyd på det ene bildet, og roser seg selv for å ha reddet landet fra det totale krise og kaos, mens man i neste øyeblikk ser alvorlig og bekymret inn i kamera og raser, tordner og advarer mot den samme politikken. Det hele er et underlig skue.

At det som holdt på å velte hele idyllen var en krangel om en bilpakke, noen øre opp eller ned på drivstoffavgift, fremstår også ganske sært, når man ser hvilke andre kameler støttepartiene har måttet tygge i seg med hud, hår, knokler og kupler.

Mot blant annet noen garantier for satsing på jernbane (vel å merke sørpå, der de er så heldig å ha jernbane) og en økning av kontantstøtten, godtar man at pengene hentes fra sykehusene, vel vitende om at både Sykepleierforbundet og Legeforeningen advarer dem. Eller at kronikere får økte andeler på fysioterapi og at barnetillegget til uføre smuldres opp.

Det gjør nok litt ondt i den sosialpolitiske nestekjærlighetsmuskelen, men skitt au.

Nå er altså kaoset over og krisen avverget for denne gang. Og den egentlige løsningen er fortsatt den samme. Hvis noen roper høyt om mangel på penger til sine hjertesaker, er det bare å åpne kranen og la det sildre litt svart gull fra fondet til våre kommende generasjoner.

For nå bruker AS Norge mer oljepenger enn vi soper inn på olje. Overskuddet, og grunnen til at fondet fortsatt vokser, er at pengene flommer inn som følge av renter på obligasjoner og utbytte fra alle selskapene fondet har aksjer i.

Det er muligens ikke klokt med tanke på fremtiden, men nå dreide seg om å unngå budsjettkrise. Og noen små egg må man regne med å knuse for å lage en kriseløsningsomelett.