Tilsvar til «Ett anlegg produserer mer mat enn hele landbruket og reindrifta i Troms og Finnmark til sammen» av: Nils Kristian Sørheim Nilsen fra Tromsø og Tony Henriksen Jensen fra Dåfjord.

Det fins noen folk i fete biler med en kur for alt – sang DumDum Boys, i sin slager; – Lunsj i det grønne, fra 1988 – og det kan vel være et passende svar til herrene i Næringsforeningen i Tromsø-regionen. Som tror at oppdrettsnæringa er en kur for alt.

Utenfor hjemmet til Tony Henriksen Jensen i Dåfjorden ligger et oppdrettsanlegg som heter Karanes og som fra 2012 og fram til i dag har sluppet ut store mengder Emamectin benzoat og Deltametrin i Dårfjorden – i en kamp mot lakselusa og andre ukjente uhumskheter. Hva er egentlig disse stoffene – og hva gjør de med miljøet vårt?

Deltametrin er for øvrig sammen med DDT – det stoffet som er mest utbredt som pesticid i kampen mot Malariamyggen i Afrika. Som et resultat av dette hoper DDT og Deltametrin seg nå opp i brystmelken til afrikanske mødre i Sør-Afrika. Vi må våge å stille oss spørsmålet om dette stoffet en dag kan dukke opp i morsmelken til unge mødre i Karlsøy?- og om det i så fall vil finnes en kur for det også?

Jeg stiller meg i alle fall det spørsmålet – ikke for at jeg ikke setter pris på de 25 karlsøyværingene som livnærer sine familier med å jobber i oppdrettsnæringen i Karlsøy. Det er mer fordi jeg vet at enda mer oppdrett – som jo er årsaken til at lakselusa har begynt å klamre seg fast i mærekantene i anleggene i kommunen, vil føre til mer lakselus i de eksisterende anleggene våre og ikke færre. Derfor er mer oppdrett i Karlsøy en større trussel mot de eksisterende arbeidsplassene i oppdrettsnæringa – enn det jeg noen gang kommer til å bli.

En gang var Dåfjord en kjent fiskefjord der Peder og de andre fiskerne hadde sitt utkomme for sine familier, og fiskebruket var bygdas største arbeidsplass. I dag er det nesten ingen fiskebåter igjen i fjorden. Ikke nødvendigvis bare på grunn av oppdrettsanleggene, men det har neppe hjulpet kysttorsken å miste oppvekstplassene sine. Så ville Peder kanskje sagt at det var ett rettferdig bytte, at han gikk på land og ingen nye gikk på havet – slik at de som jobbet på oppdrettsanleggene kunne livnære sine familier i stedet.

La meg hvert fall være klar på at jeg er glad for de arbeidsplassene i oppdrettsnæringa i Karlsøy som vi har. Det siste jeg vil er at de også skal forsvinne – og hadde man spurt Lerøy Aurora om de nye etableringene som er på vei i kommunen – så hadde de bedt kommunen om å la det være. Jeg tror det er signal nok at de valgte å ikke å søke på noe av dem. Fordi de sliter nok med å forsvare de arbeidsplassene de sjøl har skapt – og at ikke mer biomasse i havet skulle tiltrekke seg mer lus.

Ifølge en ringvirkningsanalyse av NOFIMA – som jo havbruksnæringen selv var så elskverdig å finansiere; – så hevdes det at den eksisterende oppdrettsnæringen i Karlsøy kjøper inn varer og tjenester for cirka 500.000 kroner per år i kommunen. Det er i så fall cirka like mye som Tony Henriksen Jensen og kona, og jeg og min samboer kjøper i varer og tjenester per år i kommunen, til våre egne husholdninger.

Når det er sagt – så er bedriften til Tony Henriksen Jensen noe av det som skaper mest ringvirkninger i kommunen vår – og det kan godt være at hans bedrift kjøper mer varer og tjenester enn hele den eksisterende oppdrettsnæringen i kommunen. Dette handler om at entreprenørfirmaer kan samarbeide med det eksisterende næringslivet i kommunen og kjøper tjenester fra dem. I rake motsetning til oppdrettsnæringen som nesten ikke kjøper noe som helst fra bedriftene i kommunen vår.

Kommunen har også nyttiggjort seg av Jensens firma – da Jensen produserer en tjeneste som kommunen har bruk for. Når kommunen gir kontrakt til Jensen for å bygge boliger så vet vi at han vil kjøpe tjenester i kommunen og sysselsette folk som bor i kommunen. Kommunen trygger derfor arbeidsplasser med ansatte som bor og virker i kommunen – og store deler av de pengene kommunen bruker på slike prosjekter – kommer tilbake i form av rammeoverføringer og skatt fra Jensen og hans ansatte. Derfor ivrer vi jo for at kommunens bedrifter skal ha forrang på innkjøpsavtaler i kommunen. Vi har derfor noe som kalles et symbiotisk forhold mellom kommunen og entreprenørfirmaene i kommunen – en felles avhengighet.

Når det gjelder oppdrett – så kan man vel si det sånn at det er begrenset hvor mye oppdrettslaks beboerne på sykehjemmet er villig til å tygge i løpet av et år. Av en eller annen grunn foretrekker de fleste av dem viltfanget torsk.

I 1964 ble gamle Helgøy kommune slått sammen med Karlsøy kommune og høsten 1969 ble skolen i Dåfjord lagt ned. Etter den tid har Dåfjord laks, – et lokalt eid selskap fra kommunen, kommet og gått. Likevel kom ingen skole tilbake til barnefamiliene i Dåfjord.

For på samme måte som at dagens kommunepolitikere i Karlsøy klamrer seg fast til en illusjon om at oppdrettsnæringen vil skape flere arbeidsplasser i kommunen og vekst og utvikling for bedriftene våre – så klamret datidens karlsøypolitikere seg til en illusjon om at det var penger å spare på å ta fra Dåfjordingene nærskolen sin. Selvsagt førte dette bare til at det ble ett lettere valg å flytte fra bygda. Derfor skjønner jeg godt hvorfor skolene våre har forsvunnet.

Nå siver det såpass med gjørme og kjemikalier fra våre eksisterende oppdrettsanlegg – at å la de ødelegge rekefeltet i Ullsfjorden i tillegg ville være å gjøre ubotelige skader på våre barnebarns fremtid. Med ordene fra DumDum Boys slager – kan næringspolitikken til Karlsøy kommune best oppsummeres slik;

Her nede har alt feil lukt og feil farge.