Og slik var det med vår far Louis Rotvold, selv om han slet med store helseutfordringer det siste året. Det er mange tanker som følger når man nå konstaterer at alle 12 «Rotvold-ungan» ifra Storgatbakken, nå har gått bort.

Tromsø havn lå badet i skarp høstsol, og viste seg ifra sin beste side denne lørdagen i september. Vi var på den vanlige byturen sammen, og innom til en kaffetår på «Kystens Hus». Etter å ha gjort seg orientert om «gjestelisten», var han bortom han «Kalle» Friberg og vekslet noen ord. Under den utmerkede kaffen, var vi samstemt over at wienerbrød og gjenkjennelige kaker alltid mangler, her. Kosestunden og praten omkring utsikten og havna i strålende høstsol, ble plutselig avbrutt av automatiske persienner på tur ned. «Kainn du begripe, – nu rulla dæm ned både Tromsdalstinden og Flytebrygga», utbrøt 93 åringen.

Lykkelig uvitenhet

Det skulle blankt bare mangle at en vital, gammel bygutt måtte få mene noe om dette, midt i hans barnlige omgivelser på tyvetallet. Hvor drømmen var ferske, nydelige håndlagde wienerbrød ifra glassdisken i Skippergata hos Pedersen & Bosch. Men hvor tiøringen i ei svett lita guttehånd kun holdt til en pose «skrell» ifra han Bakermester Sundfær, nede i Bispegata 1. En femøring kunne trylle fram en spisspose med brunsukker ifra en glasskrukke, på Hjørnebutikken på toppen av Storgatbakken. Det var en tid da de aller fleste hadde lite eller ingenting, og hvor barna tilsynelatende levde lykkelig i sin uvitenhet at det fantes noe annet umiddelbart oppnåelig å strebe etter.

En annen lykke kunne være å «lånta» ei «spisse» med et par årer, hvor guttekompisene nyttet høvet med å plukke kull eller koks ifra havet, imellom lossingene rundt gamle kullkranen. Da var det stas å komme hjem til ho mor Louise med ei bøtte eller to, fortalte han oss. I Tromsø sentrum den gang var det ikke uvanlig med dyr og hester i bakgårdene. Og hester var han sterkt fascinert av hele livet. Å få være med å hente hestene til byens vognmenn på beitene oppe på øya, og ri de til byen, var av hans store opplevelser. Derfor var en kinoopplevelse med cowboyhelten Ken Maynard målet, etter å ha hogget ved i bakgårdene rundt om, for å få inn 50 øringen til billetten. Om vinteren var det kjelke og skilek ifra toppen ved Rambergan og ned langs Tollbodgata, med stopp i Skansevollen. Da var det om å gjøre å passe seg for hester med plog, eller en sjelden drosjebil.

Elektromontører

Så sto vi der endelig ytterst ute på Kaikanten, denne lørdagen. Skrittene var ikke så lange og raske lenger, men ryggen var rak og blikket klart, da han med et smil på lur nikket anerkjennende og kommenterte hvor flott den nye indre havn var blitt. Jeg tittet skrått bort på han, mens han pekte på den nye fjellheisgondolen, på vei opp. Der han og arbeidskameraten Paul Magnussen klatret høyt og lavt som elektromontører for Tromsø Elektro a/s, høsten 1960. «De Jakobsengutan har jo vært enestående. Tenk at han gammelfar sjøl – Anton Jakobsen ifra Balsnes, var læreren til bestemor di, ho Louise» – la han til.

Dette er første del av Kjell Roger Rotvolds minneord til sin far, Louis Rotvold. Del to og tre kommer de neste dagene.