Vi feirer denne uken at det er 100 år siden Elsa Laula Renberg samlet samiske organisasjonsfolk i Trondheim på samenes første landsmøte og med det la det viktige grunnlaget for å bevare samisk språk, kultur og samle samene til et felles folk. Jeg kommer fra de sjøsamiske bygdene som aldri ble invitert. I disse bygdene levde vi sammen- samer, kvener og nordmenn.

Marelius Wilhelmsen het min bestefar, han bodde på Kistrand i Porsanger – Han forstod samisk og hadde hørt kvensk, på godt og vondt, men mest på det vonde. Dette var språkene han assosierte med spanskrør og gjensitting om de ble ytret på feil sted og til feil tid.

Likevel husket han litt av det kvenske språket som ble hvisket stille rundt kjøkkenbordet da han var et barn, og han kunne svare på de sjøsamiske frasene som flommet over rekka til kameratbåtene når de skulle ut og trekke garn på fiskefeltene ut fjorden.

Han var som de fleste av våre folk – fra en sjøsamisk kultur, som sømløst hadde sydd seg inn i de andre kulturene de delte fjordene med, og som til slutt ble til et felles folk med en felles identitet, men som talte færre språk enn de kunne forstå.

Mange samer har kjempet og Sametinget ble til, når dette skjedde så kjente også dette folket på ønsket om å få delta i felleskapet. De ble med ett minnet på at også de kom fra de samme stolte samiske ættene med en kultur som var der, men samtidig ikke.

Sametinget skulle bli en festning og et forsvar mot overmakta, og en forvalter av konvensjonene som skulle beskytte dem som folk. En rett de alltid hadde ment tilhørte også dem. Rettigheter basert på vår bruk av sjø/land/vann, videreført i generasjoner, fra mor til datter og fra far til sønn, skulle forsvares i felleskap.

I desember 2016 skrev 60 fiskere i Ullsfjorden og Karlsøy og tre fiskebruk under på at de krevde hevd på fiskefeltene sine i Karlsøy, basert på en urfolksrett som de hadde blitt lovet skulle være et vern for dem. De krevde sin rett som urfolk. En rettighet de hadde fått ekstra fiskekvoter for, nettopp som en anerkjennelse om at de hadde rett til å bruke fjordene som et opprinnelig folk – sammen med de andre folkegruppene langs kysten.

De satte sin lit til at samerettsutvalget og Karsten Smith har rett i at de områdene sjøsamene delte med andre folk, gjennom bruk har stadfestet en geografisk og kollektiv rett til felles nytte. Tenk om den gamle sjøsamiske kulturen kunne blitt brukt som et felles vern for nordmenn, samer og kvener som har delt disse fjordene gjennom hundrevis av år?

Selv vi i Sametinget glemte å spørre rettighetshaverne om lov da vi trakk innsigelsene, men tvilen gjorde sitt til at vi ba om konsekvensutredning– noe som aldri ble tatt til følge. Som Visepresident med ansvar for marine næringer rakk jeg akkurat å klage på denne avgjørelsen i Troms Fylkesting på vegne av fiskerne i Karlsøy og Ullsfjorden og Sametinget, før jeg også ble satt på land.

Marelius var blant de som ble skeptisk til hvilke nytte et samisk parlament kunne ha for den sjøsamiske kulturen. Også hans kultur var jo blant de som skulle få sitt løft, men som samtidig kjente på å bli glemt. Som med urfolksretten i hånden ble utsatt for prøvelser gjennom søksmål da reineiere krevde eiendomsretten, og på en måte stod mot de sjøsamiske familiene på Stjernøya i Alta – familier fra en felles historie og kultur, som alltid hadde delt retten til utmarka.

Jeg vet at mange fra de sjøsamiske bygdene nettopp har lurt på; Hvor er denne urfolksretten vår? Jeg registrerer at noen mener at Arbeiderpartiet på Sametinget ikke lenger jobber for samiske rettigheter. Jeg mener at dette er rettigheter vi har og alltid har hatt basert på vår bruk gjennom generasjoner. Men prøver noen å skjule hva dette egentlig handler om?

Dette handler ikke om vi skal ha samiske rettigheter eller ikke, dette handler om hvem retten skal være for. En dag må også de sjøsamiske bygdene bli invitert med til Trondheim.

Marelius sitt største ønske var at de store båtene ikke skulle være inne i fjordene, slik at han og hans kamerater, og familiene rundt Porsangerfjorden fikk ha fiskefeltene sine i fred. Akkurat det sørget Arbeiderpartiet for i 2012, hans eget parti, men han fikk ikke selv oppleve den dagen. I tillegg anerkjente Stortinget at fjordfiske skulle beskyttes som en opprinnelig næring - med ekstra kvoter i sjøsamiske områder for å styrke lokalsamfunnene.

Marelius var av dem som trodde mer på konkrete handlinger enn fagre ord. Hans viktigste beskjed til meg som politiker var at vi ikke måtte tillate at kapitalen rådet grunnen, slik at kulturen måtte vike, og de rettighetene våre forfedre hadde opparbeidet seg skulle brukes til felles beste for alle. Om nye 100 år, håper jeg at det samiske felleskapet også har klart å inkludere de sjøsamiske områdene og bygdene til det store felleskapet som vi kaller det samiske folk. Det er nettopp Arbeiderpartiet sin historiske rolle å sørge for at alle får være med - i det store samiske fellesskapet.