Det heter seg at seierherrene er de som skriver krigshistorien, men i Norges tilfelle snakker vi i hovedsak om seierherrene på Østlandet. Slik landsdelens innsats har blitt presentert, vil spørsmål sønnen min stilte for noen år siden være helt på sin plass: «Var Nord-Norge med i Andre verdenskrig?».

Det er ingen nord for Saltfjellet som bagatelliserer senkningen av Blücher, Kompani Linges innsats på Rjukan eller Max Manus’ farefulle oppdrag. Vi bare undres over at det største slaget i norgeshistorien, slaget om Narvik, knapt blir nevnt. Verdens største krigsskip ved inngangen av krigen, Tirpitz, ble senket rett utenfor Tromsø, uten en gang å få en parentes i historiebøkene. Senkningen av slagkrysseren Scharnhorst ved Nordkapp likeså.

Hadde et område på størrelse med Finnmark og halve Troms blitt brent ned til jorden på østlandsområdet, ville nok ødeleggelsene vært viet adskillig spalteplass i sin ettertid. Noe annet som vitner om neglisjeringen fra historikerne er at de færreste vet at 1.394 krigsfanger mistet livet ved fangeleiren i Beisfjord ved Narvik. 288 av dem ble regelrett likvidert under det som kalles Beisfjordmassakren.

Skulle man følge mengden av historisk materiale som var nedtegnet fra Andre verdenskrig, ville man trodd at lidelsene i hovedsak fant sted rundt Oslo, og at «Gutta på Skaugen» var det vi gjorde av motstandskamp.

I 2011 skrev Peter Reinholdtsen og Thor Anders Angelsen en lang reportasje om temaet i iTromsø. Konklusjonen var som følger: «Av 282 tildelte krigskors for innsats under krigen, gikk kun én av dem til en soldat som deltok ved slaget om Narvik. Og han var attpåtil død da han fikk den». Til sammenligning fikk 22 i Kompani Linge Krigskorset, fire av dem mottok det til og med to ganger. Det er også interessant å notere seg at 67 franskmenn og 7 franske regimenter fikk Krigskorset for innsatsen ved Narvik, samt 43 briter, 13 polakker, 2 amerikanere, en danske og en greker.

Lektor Gunnar Pedersen ved Tromsdalen videregående skole tok i 2011 opp at det i den mest brukte historieboken på videregående kun sto 3,5 linjer om Narvik-fronten og fem linjer om nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark. Det var ramset side opp og siden ned om motstandskampen til «Gutta på Skaugen», mens senkningen av Tirpitz og Scharnhorst ikke ble nevnt med et ord, til tross for at 3.000 menneskeliv til sammen gikk tapt.

For dem som ikke kjenner til det, var slaget om Narvik det første slaget Hitler tapte i Andre verdenskrig. Hele 30.000 soldater var involvert, og sjødelen av slaget førte til at 15 krigsskip, inkludert panserskipene «Norge» og «Eidsvold», ble senket og to totalt ødelagt. Kampene pågikk fra 9. april, da Tyskland tok Narvik, til 8. juni 1940, og endte da de engelske og franske styrkene ble kalt tilbake for å bli sendt til Frankrike, som da hadde blitt invadert.

Tyskerne som kjempet i fjellene rundt Narvik var på det tidspunktet blitt drevet nesten helt tilbake til Trondheim. Totalt døde 8.500 mennesker i de kampene.

Forsvarsdepartementet, med Roger Ingebrigtsen i spissen, innså den skeive vektleggingen av krigsinnsatsen, og besluttet i april 2011 å bevilge 15 millioner kroner til en gransking av samtlige krigshandlinger i Norge fra 1940 og fram til i dag. Utvalget skulle vurdere om flere fortjente Krigskorset.

Tre historikere jobbet med det i fem år, og tok for seg over 1.300 innsendte forslag. Konklusjonen ble likevel at absolutt ingen som ikke allerede hadde fått medalje ble funnet verdig Norges høyest rangerte utmerkelse. Prosjektgruppen har forsvart utfallet med at de ikke har god nok dokumentasjon for hva den enkelte har gjort for å fortjene Krigskorset.

Oddmund Joakimsen er en av historikerne som boikotter seminaret som følge av dette. Han er ekspert på krigshandlingene som foregikk i Narvik i 1940, og sier til Klassekampen at det ikke er vanskelig å finne dokumentasjon på at personene som deltok under kampene i Narvik innfrir kravene om å få Krigskorset.

Kåre Willoch, som selv mistet en onkel i slaget om Narvik, har tidligere også uttrykt overraskelse over hvor lite hendelsen var vektlagt av historikerne: «Det er helt på det rene at 6. divisjon under general Fleischer har det meste av den norske krigsinnsatsen de første månedene».

Misnøyen kan ikke bare avfeies som syting fra nordlendinger. Det er ikke for mye forlangt at det blir en noenlunde korrekt gjengivelse av de viktigste hendelsene i norsk krigshistorie. Signifikansen til den nordnorske krigsinnsatsen burde ikke være noe man måtte krangle for å få anerkjent, til det er det altfor mye som dokumenterer hvor viktig den var.