Debatt

«Mer byråkrati i kirken»

Så har endelig landets største organisasjon Den norske kirke (DNK) bestemt at likekjønnede skal få vies i kirken. Og det er gledelig.

BEKYMRET: Knut Sand Bakken er bekymret over det voksende byråkratiet i Den Norske Kirke. 

meninger

Mange har arbeidet i flere år for en slik ordning. Men i seierens rus kan det være nødvendig å minne om at DNK har mistet både innflytelse og livssynsmonopolet – og ikke minst penger.

Viktige saker står i kø. Og de må løses raskt, så ikke kirken går helt i oppløsning! En av de viktigste sakene er å finne ut hvordan DNK skal ledes. For det er ikke lett å stå på egne bein! På mange måter virker DNK handlingslammet. Kanskje det er derfor det kirkelige byråkratiet vokser? Med et kirkeråd som stadig svulmer ut, 12 bispedømmer og fellesråd i hver kommune, stjeler byråkratiet både tid og krefter. Det virker ikke som den er i stand til å finne fram til en ny og effektiv organisasjonsmodell. Prestene vil ha bispedømmet som arbeidsgiver, de fleste andre kirkelige ansatte har fellesrådene. Og det ser ikke ut til at Kirkemøtet, kirkens storting, klarer å skjære gjennom. For prestene står på sitt. De er den største yrkesgruppen i kirken, og vil ikke gi fra seg makt og innflytelse. Når de nå har fått 50.000 mer i årslønn, har ikke bispedømmene råd til å ansatte prester. Ja, du leste riktig. Prestetjenesten bygges ned. Og prestene har selv gjennom sine krav vært med på det. For kirken kan etter løsrivelsen fra staten ikke få både i pose og sekk. Det var visst noe som trodde det!

Mange prestestillinger står ubesatt. I en tid hvor populistiske strømninger går gjennom Europa (den merkes også i Norge) trengs kirken. Men hva skal den gjøre når innvandringsmotstanden øker, og det kreves mer lov og orden? Jo, den skal gjøre det den alltid har gjort, også i krisetider. Forkynne ordet og forvalte sakramentene (døpe og dele ut Jesu legeme og blod). Og til det trenger DNK prester. Prester som peker på urettferdighet, miljøproblemer og fattigdom, som våger å ta opp brennbare tema. Men kanskje kirken er i ferd med å bli litt livsfjern, lite opptatt av det som rører seg i samfunnet?

Det viktigste for DNK er at den lokale menigheten får gode arbeidsvilkår. Menighetsarbeid i lokalmiljøet er selve bærebjelken Det må tenkes nytt og utradisjonelt om rådenes arbeid, hva det vil si å være kirke lokalt. Menighetsrådene må stå fritt i sitt arbeid. Og de bør ha ulik profil. For det er viktig å lytte til medlemmene lokalt. Alle menigheter behøver ikke å gjøre alt på samme måte. Men de må ha tapt sitt hjerte til evangeliet. Har de det, vil menighetslivet være preget av mangfold og engasjere ikke bare enkelte medlemmer, men nesten hele lokalmiljøet. Det bør gjentas til det kjedsommelige at det heter menighet.

Ikke ENIGhet.

Eller MENINGhet.

Fellesskapet skapes ikke av enighet eller sterke felles meninger. Vi har – håper jeg – en kirke lokalt med et fellesskap som tolerer mangfold og spenninger.

Kirken kan – om den selv ønsker det – både lokalt og sentralt fortsatt være en kraft i samfunnet! Men da må den ordne opp i sitt eget hus og bruke de knappe ressursene riktig. Det gjør den ikke i dag med et voksende byråkrati!