Denne uka startet med samenes nasjonaldag, og i år har den en ekstra symboltung betydning. I 2017 er det 100 år siden det første samiske landsmøtet fant sted, noe som selvsagt feires behørig.

Mye vann har rent ut i havet siden den gang. Fra dypt skammelig, statlig rasisme satt i system, der joikeforbud og brutale fornorskingsprosesser var med å bygge store murer av konflikt mellom det samiske og det norske samfunnet, der sårene fortsatt ikke har grodd.

Konflikten rundt utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget skapte et voldsomt engasjement på nasjonalt plan, og to sultestreiker (i 1979 og 1981) understreket alvoret.

I 1989 ble Sametinget grunnlagt og åpnet av Kong Olav. Åtte år senere beklaget Kong Harald den urett samene hadde blitt påført av den norske stat.

Mandag, på den samiske nasjonaldagen, skrev politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, at han selv hadde markert dagen med å melde seg inn i samemanntallet. Og han gjør det samtidig som han påpeker flere utfordringer innad i de indre, samiske gemakker. Begge deler er modig og viktig.

Å skrive om det samiske er noe av en risikosport. Selv har jeg mange ganger latt meg forundre over den aggresjonen og det flammende hatet enkelte nordmenn nærer overfor det samiske.

Vi som jobber i media vet at selv den mest uskyldige sak som angår det samiske må voktes med argusøyne, fordi kommentarfeltene på nettet deprimerende ofte blir spekket med hatske, stygge og usiviliserte kommentarer, gjerne supplert av samevitser, den ene plattere og mer håpløs enn den andre.

I tillegg er det vanskelig å kritisere det samiske uten å kjenne på en bekymring for å bli beskyldt for å renne ærend for politiske fraksjoner man selv føler seg milevis unna.

For det er fullt mulig å påpeke problemer innad i det samiske miljøet uten at man dermed ikke har respekt for miljøet som sådan.

Jeg sliter selv med å skjønne det paradoksale i at andre minoriteter sliter med å føle seg velkomne i det samiske. Å være homofil same er for eksempel et solid og hardt skap å være fanget inni.

Og så kommer dette evinnelige og opprinnelige spørsmålet, om hva som er samisk. Her er det veldig mange som mener å sitte på fasiten, men deres fasiter er ikke kompatible. For hva er egentlig samisk? Og hva er egentlig norsk? Selv aner jeg ikke.

Én sak er at det rent etniske byr på en rekke problemer, hvilket blod som renner gjennom årene våre. Å dele mennesker inn etter genetikk har historien vist oss de mest ubegripelig brutale eksempler på.

Og hvis vi først skal åpne denne luka, krever det ikke spesielt avansert forskning for å skjønne at det er masse samisk blod i masse nordmenn, og masse norsk blod i masse samer. Heldigvis, må jeg tilføye. Jeg er generelt skeptisk til det egentlige verdigrunnlaget til alle mennesker som vifter for høyt og ivrig når det blir snakk om etnisitet.

Skjalg Fjellheim skriver at han ikke har kommet dit hen at han vil gå med kofte. «Kanskje senere, ikke nå», skriver han. Og det er i dette villniset av muligheter for å bli misforstått jeg kjenner oppgittheten vokse i meg.

For det må da virkelig være opp til hver og én hva en velger å kle seg i, uansett hvilken kulturell menighet man føler for å sogne til.

Jeg føler meg norsk på veldig mange måter, om ikke direkte nasjonalromantisk, slik de mest ivrige utskuddene i Senterpartiet og Frp forfekter. Men jeg heier på Norge i idrett og jeg elsker dette lille og rare landet mitt, og jeg ville forsvart det mot enhver som truet det.

Det kunne likevel ikke falt meg inn å gå i nikkers, bunad eller hva det enn måtte være noen skulle forlange jeg skulle ta på meg.

Det er flott med nasjonale og kulturelle symboler, men det er stor forskjell på om disse skal fremelske den kulturen de tilhører, eller om de skal så splid og skape et kvassere oss/dem-klima.

Derfor blir det også helt meningsløst dustete når landets kulturminister før jul forsøker å nøre oppunder de mest loslitte og symboltunge norske verdiene, som om det finnes noe vaskeekte urnorsk, noe som er helt uberørt av verden utenfor. Takk og lov.

Man skal være temmelig naiv og engstelig for fremmede impulser for å tro på det rotekte norske. Selv kongen vår og korset i flagget tilhører en religion vi importerte fra Midtøsten for tusen år siden. There ain’t no such thing as norsk.

Det samme gjelder innad i det samiske miljøet, der de mest konservative og tradisjonstro graderer og setter forskjellige fraksjoner opp mot hverandre, alt etter om man behersker det samiske språket, er sjøsame eller reindriftssame osv.

Selv udelt negative ord som «plastikksame» blir uironisk brukt om dem som ikke er anerkjent som nok samisk, av samer som mener de selv er ekte. Det er uverdig og ødeleggende for det som heller burde vært et samlende fellesskap.

I Canada, som er landet i verden med nest høyest antall urbefolkning (etter New Zealand), kaller de ikke seg selv en smeltedigel, men heller en nasjon bygget opp som en mosaikk, der det store bildet danner en enhet, hvor hver og en bestanddel får være seg selv, men samtidig være en del av hele fellesskapet.

Der det ene er like «ekte» som det andre. Det synes jeg er fint.