De mest ambisiøse familiene gjør dette med brettspill eller kreative leker de har funnet på. I vår slekt er det i beste fall med et TV-program alle liker, men selv det viser seg stadig vanskeligere å finne.
Her om dagen gjorde jeg et spedt forsøk: «Skal vi sette oss og se på langrenn?». «OK», sa den minste og satte seg «ringside» med Ipad-en, uten å kikke opp. «Å nei, det er femmil. Det er bare så sinnssykt kjedelig?», sa den eldste, snudde på hælen og vendte tilbake til rommet.
Femmila kjedelig? Hva er det han mener? Respektløse ramp!
Idrettens ekvivalent til brunost, det norskeste av det norske innen idrett. Distansen det er skrevet flere fantastiske bøker om. Distansen som skiller menn fra pingler. Krumtappen i all vinteridrett. Kjedelig? Ungdommen nå til dags, altså. Skjønner ingenting.
Jeg skulle til å gi ham en historieleksjon, men innså at generasjonskløften rett og slett er for stor. Det er ingen måte jeg kan få forklart hvorfor femmila er en institusjon man bare må få med seg, og at denne drøye totimers seigpininga av kroppen var noe av det beste verden har å by på.
LES OGSÅ: Her er Tromsøs ukjente VM-mann
Da jeg vokste opp, fantes ikke sprint som øvelse i langrenn. Denne har imidlertid bidratt til å løfte sporten enormt som publikumsidrett. Selv barna ser moroa i de nervepirrende sekundstridene, stavbrekkene, fallene og kranglene om noen burde diskvalifiseres for å ha brøytet seg fram.
Ingen trenger å forklare hvorfor man skal se på dette. Sprint er det nærmeste langrennssporten kommer gladiatorene, eller de romerske hesteløpene på liv og død.
Langrenn er ikke den eneste vintersporten som har opplevd en forvandling. Skiskyting var opprinnelig klodens treigeste TV-sport, inntil et genialt hode foreslo at alle burde starte samtidig, ikke med ett minutts mellomrom og tilleggstid som ble lagt til etter målgang.
Det dramaet som utspiller seg når noen kommer inn på standplass med klar ledelse og plutselig får skjelven, er virkelig fantastisk. Det er også dette som har løftet hybrididretten fra å være en marginal sport, til å bli en av våre mest aktede.
Da får det heller være at noen stiller spørsmål ved logikken: «Skigåing og skyting – hvorfor har de blitt koblet sammen til en sport? Hadde det ikke vært mer naturlig med svømming og kveling?», som Jerry Seinfelt så klassisk uttalte.
En annen vintersport som har fått en enorm ansiktsløftning er skøyter. På samme måten som med femmila, har eldgamle ulker som meg en forkjærlighet for 10.000-meteren.
Ekspertene på distansen – Piet Kleine, Sten Stensen og Geir Karlstad – er fortsatt dem som har høyest status av utøverne jeg husker fra barndommen.
I dag har skøytesporten imidlertid blitt revitalisert betraktelig med den adskillig mer actionfylte kortbanevarianten.
Jeg husker med glede Vinter-OL i 2002, hvor australske Steven Bradbury var klart sist i finalen, og de fire i front kolliderte og gikk på trynet i siste sving, slik at han vant. Det utrolige er at han kvalifiserte seg på lignende vis fra semifinalen. Selv som filmplott er det de færreste som ville trodd det.
Jeg trenger ikke forklare neste generasjon at dette er kult, det er like unødvendig som å forklare hvorfor bading i 28 graders varme eller softis er digg.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: «Tilgi meg, for jeg var drita»
Jeg bodde i utlandet i 2002, og kunne med forundring se dekningen kanalene i England hadde av mesterskapet. Hvis man ikke visste bedre, ville man trodd at hele mesterskapet handlet om bobsleigh og kvinnecurling, som britene også vant.
Selv om dette virket rart for en som er født med rottefellbindinger på, ga det meg samtidig en innsikt i hvor snodig vår fascinasjon for langrenn må ha virket på dem.
Hvis man spør folk hva de anser som verdens kjedeligste sport, vil mange komme trekkende med cricket. En kamp kan foregå i fem dager, og selv da er det ikke sikkert at man har fått en vinner.
En såkalt «test cricket match» har i tillegg verdens treigeste utvikling. Om man drar på jobb midt i kampen, er det ikke sikkert at stillingen har endret seg innen arbeidsdagen er omme. Meningsløst, vil de fleste stemme i. Men hvordan kan det ha seg at det likevel er verdens mest sette sport?
Dette mysteriet måtte jeg finne ut av, så jeg slo følge med noen engelske venner til et sted langt ute på landsbygda, hvor noen felles bekjente skulle spille cricketkamp.
Naivt slo jeg meg ned på en av de få benkene som omkranset den store gressletta, men vennene mine vinket meg videre til et område hvor de slo opp et pledd på gresset, og hentet fram masse rødvin og herlig mat fra piknikkurven.
Jeg kan si såpass at opplevelsen slo femmila jeg så under Lillehammer-OL i 25 minus, til tross for at vi hadde forberedt oss aldri så mye med kakao og pølse på termos.
Til og med det sportslige utbyttet var bedre. Der jeg stivfrosset fikk observert Smirnov to ganger fem sekunder før han suste inn til gull, fikk jeg med meg samtlige fem timer av cricketkampen.
At engelskmennene har funnet opp to sporter – cricket og tennis – som man ikke kan spille når det regner, er forunderlig. Det er nemlig ikke så mange dagene at nedbør ikke er et problem.
Hyggen jeg opplevde denne solfylte, vindstille formiddagen forklarte imidlertid hvorfor det ikke var noe poeng å så mye som vurdere det hvis været var dårlig. Kanskje vi kunne lære litt av det, og forby vintersport når det var kaldere enn minus fem.
Jeg har en trøndersk kamerat som er langt mer skiinteressert enn meg, og en gang traff han en likesinnet på et nachspiel, som han ble sittende og prate langrennsbragder med i timevis. Da så kompisen inviterte ham med videre, hengte også to damer seg på. Å si at det lå muligheter i lufta, var et mildt «understatement».
Vel hjemme hos langrennsentusiasten fant han fram en VHS-kassett, og begynte å spille av en femmil fra tidlig 80-tall. Etter en time hadde den ene dama fått nok, og slamret døra hardt i det hun forlot. Langrennsentusiasten kikket overrasket opp og utbrøt: «Ka det va med hu, sku’a på jobb?»