Skiforbundet har som kjent sponsorer. En av disse heter Nammo og produserer blant annet ammunisjon og rakettsystemer for militæret.

Som jeger har jeg et ganske naturlig forhold til ammunisjon og assosierer ikke patroner med slagmark og menneskeslakt, men trivelige og krevende jaktturer i vakker natur. Det er det tydeligvis ikke alle som gjør.

I VG 24 februar publiserte Nammo en reklameplakat der de naturligvis vil trekke veksler på at de sponser hopplandslaget. Ikke overraskende, og jeg regner med de har betalt masse penger for denne muligheten.

Det falt ikke i god jord. Tvert imot. Hysteriske reaksjoner florerte. Mange har i utgangspunktet vært kritisk til at et konsern, som blant annet driver innen forsvarsindustri, skulle sponse hopplandslaget. Nå ble flagg involvert. Det ble så altfor meget.

«NS-propaganda»«Lefling med nazismen»«Som å se en propagandaplakat fra 30-tallets Tyskland»«Heil og sæl»

Dette var noen av reaksjonene som ble servert. Spesielt i sosiale medier. Og som vanlig hev folk seg på. Kommentarfelt og Twitter ble fylt av rystede sjeler som både så Quisling, NS, Hitler og ikke minst Goebbels i plakaten.

Selv så jeg mange av disse beskrivelsene av plakaten før jeg tok mot til meg og klikket meg inn på selve plakaten. Jeg forventet meg noe bortimot solkors og swastika. Kanskje en utstrakt høyrearm i været? Men hva skuet så mine øyne?

Et stort norsk flagg i bakgrunnen, vårt hopplandslag foran og i front en hoppbakke. Guttene og jentene har faste blikk skuende oppover.

Kan dette se ut som en naziplakat fra 30-tallet? Tja muligens, dersom man løsriver det fra all mulig kontekst og nærer en enorm trang til å la seg krenke. Og det er det jo mange som gjør. Dessverre.

Jeg har ofte hevdet at denne iveren etter å la seg krenke i stor grad har vært forbeholdt høyresiden, især «innvandringskritikere» som blir svært såret når noen påpeker at de muligens er litt vel langt ute i kokoland.

Etter dette må jeg nok justere meg. Denne gangen var det i stor grad folk til venstre for sentrum som lot seg såre/skremme/provosere (stryk det som ikke passer).

Men konteksten er følgende: Det er ski-VM. Norge sender sitt landslag som i fredelig kappestrid med andre nasjoner skal forsøke å bringe heder og ære hjem til nasjonen.

Vinner de, får de lov å stå på seierspallen, felle en tåre, mens de skuer mot fedrelandets øverste symbol: Flagget.

Nasjonalsangen avsynges og alle er fornøyd. Ja, noen til og med stolt. I min naive verden ga disse faste blikkene, skuende oppover, assosiasjoner til medaljeutdeling og stolte øyeblikk.

Jeg burde jo selvsagt skjønt at det er selveste Vidkun Quisling som er målet for blikkene. Det ser jo alle! Alle som digger skihopp er fra og med nå nazister! Og nazisme er skikkelig dumt!

Presset ble såpass massivt at Nammo og reklamebyrået så seg nødt til å beklage hele plakaten. Altså en plakat med flagg, faste blikk og en hoppbakke, i et ski-VM.

Komedien er komplett. Markedssjefen for hopp, den tidligere hopphelten Bjørn Einar Romøren, uttalte slukøret: Annonsen er ment for å vise de flotte idrettsutøverne vi har, og det er veldig synd at det blir oppfattet slik.

Fra nasjonal hopphelt og til plutselig å være den nye propagandaminister Joseph Goebbels på rekordtid. Stakkars mann.

Det hele har selvsagt komikkens skjær over seg, men det er også et annet aspekt her. Har vi, som ikke tilhører segmentet «redde, hvite gubber av begge kjønn med angst for brune folk» utviklet en angst for nasjonale symboler?

Har disse på ytterste høyre ø klart å besudle flagget og nasjonal stolthet i en sånn grad at et flagg og faste blikk er nok til å utløse svært uønskede spastiske rykninger i høyrearmen?

Det nekter jeg å akseptere. For meg handler flagget om gjestfrihet og demokrati. Flagget skal representere et ideal om et Norge som tar vare på sine egne, gir dekning til de som flykter og deler av sin overflod med dem som har minst.

At så mange på venstresiden så til de grader ser ut til å ha gitt opp kampen om flagget er trist. Og det gjør kampen mot nasjonalisme og nazisme langt vanskeligere.

Flagget som nasjonalt symbol er viktig og bør hegnes om av alle som føler tilhørighet til Norge.

Vi har alle en viktig kamp foran oss. Nynazister marsjerer igjen i gatene i Sverige. La oss ta den kampen i stedet for å blamere oss selv med se Quisling på høylys dag eventuelt på en plakat for hopplandslaget. Han er død. Skutt for landssvik. Og han tok ikke flagget med seg i graven. Ei heller faste blikk. Med mindre vi lot ham gjøre det.

Jeg skal ikke underslå at det er mulig å assosiere plakaten med propagandaplakater fra mellomkrigstiden. Men da bør man gå i seg selv i stedet for å buse ut med vrøvl som at dette minner om NS-propaganda. Det er en plakat med hopplandslaget på.

De representerer landet – et flagg.

De har faste blikk – seiersvilje

Det er en hoppbakke i forgrunnen – forklaring unødvendig.

Får du rykninger i høyrearmen og hører «heil og sæl» når du ser dette, er det din assosiasjon som er problemet. Ikke plakaten.

Ærlig talt: Det må være mulig, over 75 år etter krigens slutt, og rett og slett bruke hodet. Det er flagg, folk og skibakke. Ikke solkors, stålhjelm og tanksparade.

Jeg synes vi alle skal anstrenge oss for å ta flagget tilbake der det hører hjemme. Blant oss. Nye og gamle landsmenn. Ikke assosier dette med en ideologi fra idéhistoriens absolutte bunnslam.

Det har ikke de som kjempet for et fritt fedreland fortjent.