Debatt

«Ting som koster penger kan ikke være gratis»

Å dele ut gratisbilletter til profilerte personer kan være et billig triks.

Lasse Lauritz Pettersen  Foto: Pia Engmann

meninger

LES OGSÅ: HT gir disse samfunnstoppene gratisbilletter for hundretusener årlig (for abonnenter)

Om det er dårlig dømmekraft eller misbruk av offentlige midler skal ikke jeg mene noe om. Men det å manipulere bjellesauene i samfunnet til å fungere som ditt talerør har potensielt større kraft enn krutt. Om dette er riktig eller feil i et langsiktig perspektiv derimot, bør diskuteres, for jeg tror ikke bjellesauene egentlig motiveres av gratisbilletter. Og ting som har en verdi bør helt klart behandles deretter. I hvert fall når det er snakk om bemidlede mennesker som sikkert både har anledning til og lyst til å betale for seg.

SØK I LISTENEAlle personene som får gratisbilletter til HT-premierer (for abonnenter)

Jeg mener at diskusjonen bør ligge på et annet nivå, og at man må se på bruk av kulturbilletter som incentiver i et mye større perspektiv. Slik jeg ser det, dreier det seg om den opplevde verdien av kultur, og hvordan man over tid klarer å etablere både betalingsvillighet og sikre rekruttering av nye publikummere. Hvis mennesker, uavhengig av sosial status eller posisjon i samfunnet, ikke lærer seg at kultur koster penger – ja, så har hele eksistensgrunnlaget til kultur, både som et viktig speil på vår eksistens og identitet, og som næring, et bærekraftighetsproblem.  

Oljeselskaper gir ikke bort gratis bensin. Mobiloperatører gir ikke bort gratis abonnementer. Kraftselskap gir ikke bort gratis strøm. Banker gir ikke bort gratis lån. Dataselskaper gir ikke bort gratis telefoner eller nettbrett.

HT spiller på trygge strenger. Ved å få kjente mennesker med presumptivt høy kulturell kapital til å gi legitimitet til det de driver med, men dette handler om noe annet enn at det offentlige finansierer kulturopplevelsene for eliten. Egentlig er det motsatte tilfelle. Nemlig at HT effektivt manipulerer eliten. For det som er viktig er ”å være invitert” fremfor det ”å få noe gratis”. At bjellesauene, som i kraft av ”å være på lista” oppsøker og deler sine opplevelser, er svært god markedsføring.

Om man skulle snu litt på det, så er det kanskje på tide på bytte ut bjellesautankegangen. Festspillene i Nord-Norge har de siste årene bygget publikum med nye metoder. I 2016 gikk de aktivt ut i lokalsamfunnet og søkte etter ”vanlige mennesker” – såkalte festspillpiloter – som ikke tidligere har oppsøkt forestillinger eller konserter i deres regi, og utfordret dem direkte til å prøve ut festspillene. I Harstad handler det om å gjøre kunst og kultur viktig for flere. Et eksempel til etterfølgelse. 

Samtidig fins det også muligheter for å omsette behovet for å være ”på lista” til realøkonomi. I England har det i mange år eksistert gjestelistedonasjonssystemer, som både spiller på gjestelistemenneskets grunnleggende betalingsevne og behovet for å stå ”på lista”. Det er nemlig ikke pengene det står på, men verdien av å være invitert. Står du på gjestelista til de største festivalene må du som regel betale mer enn ordinærpris. Men du står på lista. Effekten av et donasjonssystem er at verdien av billetten etableres, og gis tilbake til kulturen i form av direktemidler enten til kunsten eller til ideelle formål.

LES OGSÅ: Gratisbilletter kan være skattepliktige (for abonnenter)

Et annet aspekt som bør være opp til diskusjon i samme åndedrag her er sponsorbilletter. Jeg antar at motivasjonen de fleste bedrifter har for å sponse kulturfeltet er fundert i tanken om at et levende og bærekraftig kulturliv har en samfunnsverdi, fremfor den noe kortsiktige verdien av å gi kulturopplevelser gratis til sine kunder eller forbrukere. Sponsorbilletter er billetter som på ingen måte er gratis, men som oppleves som gratis av dem som benytter seg av dem. Jeg mener at både kultur og idrett bør være varsomme med å gi fra seg slike billetter. Nettopp fordi dette undergraver verdien av billetten, og at det langsiktige målet bør være å lære opp konsumenter til å betale det det faktisk koster. Blir man vant til å få ting gratis så sitter det langt inne å skulle begynne å betale for det.

Gratisbilletter er ett av de sterkeste forhandlingskortene vi som arrangører har i møte med sponsorer. Det krever en hårfin balansegang, slik at billetter fortsatt er noe eksklusivt – noe av verdi – og at samfunnet rundt oss lærer seg å betale det det koster neste gang de oppsøker oss.

I mange tilfeller oppleves dessverre kultur som noe som ikke skal koste penger. Og det er kanskje disse forventningene vi først og fremst må jobbe med, det er disse som må endres.