Tove Karoline Knutsen er ikke enig i undertegnedes kritikk av de norske stortingspartiene innsats i kampen for å få ned de konstante og urovekkende høye selvmordstallene her til lands. I hvert fall ikke den delen av kritikken som rammer hennes eget parti, Arbeiderpartiet.

Jeg har aldri sagt eller skrevet at jeg ikke tror norske politikere bryr seg om medmennesker. Det blir heller ikke mer sant av at Knutsen skriver det, selv om det er lettvint å postulere påstander man selv har lyst til å svare på. Ikke løfter det debatten frem på noen måter heller.

Jeg har derimot påpekt at absolutt ingen verdens ting har skjedd med de dystre tallene de siste tiårene, og at jeg da mener det ikke er gjort nok av de politiske myndigheter, uansett hvilken regjeringssammensetning vi har hatt.

I kommentaren sikter jeg ikke til Arbeiderpartiet spesielt, men tar for meg hvert eneste politiske parti på Stortinget jeg mener kan gjøre mer. Arbeiderpartiet er ett av disse. Og de er særlig viktige, da de er landets største parti, og med jevne mellomrom sitter i regjering.

Tove Karoline Knutsen finner denne kritikken så hamrende urimelig, at hun i hele sitt innlegg bedriver en konstant bortforklaring. Ikke et gram selvkritikk er å spore, verken på egne eller partiets vegne.

Arbeiderpartiet har gjort nok. Arbeiderpartiet gjør nok. Arbeiderpartiet kommer til å gjøre nok. Heia Arbeiderpartiet, liksom.

I debatten om selvmord og selvmordsforsøk (500 dokumentert døde hvert år, ti ganger så mange gjør forsøk) er eplekjekke og selvtilfredse politikere det siste vi trenger. At hun kaller undertegnede «frittalende» og «den gode Egon», samt understreker at hun har levd lenger enn meg, forandrer dessverre ikke dette.

Dette er ikke en konkurranse i hvem som har levd lengst, skjønt mest eller heier på det partiet de mener er mest feilfrie. Undertegnede er for øvrig ingen ekspert på feltet, men jeg har uansett fulgt debatten om psykisk helsevern nøye siden slutten av åttitallet, da jeg var i slutten av tenårene.

Og bare for å rydde unna eventuelle spekulasjoner: Faren min tok livet sitt da jeg var 18. Nå er jeg 45. I mellomtiden har jeg mistet flere venner med samme dødsårsak. Nær 13 000 nordmenn har tatt sine liv siden faren min døde. Dette opptar meg smertelig mye.

Og jeg har heller ikke tenkt å slutte med det; verken å skrive om det eller snakke om det. Og jeg synes ikke Norge (herunder alle politiske partier) gjør nok.

Knutsen skryter stolt av den nasjonale opptrappingsplanen for psykisk helse fra 1998 til 2008, som ble initiert av Jagland-regjeringen (1996-1997), og hvordan hennes eget parti siden har kjempet for et bedre psykisk helsevern.

Jeg applauderer selvsagt dette, og tror innsatsen fra både Jagland-regjeringen, og de påfølgende fem regjeringene frem til i dag, har vært oppriktig. Og viktig.

Men har det vært nok? Knutsen mener åpenbart dét. Jeg mener ikke det, simpelthen fordi det i realiteten har skjedd null. Da hennes parti sist satt i regjering, var nemlig de dystre tallene helt uendrede.

Det døde fortsatt over 500 mennesker i året, og i de åtte årene (2005-2013) hennes parti satt med både statsminister og helseminister var det over 4000 mennesker som fant livene sine i det norske huset så meningsløst eller vanskelig at de valgte å ta sine liv. Nær 50 000 forsøkte og ble reddet i siste liten.

Burde ikke dette generere litt mer ydmykhet fra Tove Karoline Knutsen? Jeg synes det. Derfor spør jeg retorisk om Arbeiderpartiets motto «alle skal med» er nok. Knutsen later til å ha en urokkelig kullsviertro på nettopp dette, og på slutten av innlegget hennes bombarderer hun leserne med sosialdemokratisk tåkeprat.

«Utenforskapet produserer mye uhelse» er ett slagord. «Vel så viktig som helsetjenestene, er kvaliteten i det fellesskapet vi bygger samfunnet vårt på» et annet. I tillegg pøser hun på med hvor mye Arbeiderpartiet kommer til å satse på psykisk helse.

Svulstige og fine ord som sikkert gjaller fint mellom veggene på Arbeiderpartiets landsmøte, mens man strør om seg med røde roser, holder hverandre i hendene og synger «kamerater».

Og imens fortsetter det å dø mennesker. Siden jeg skrev innlegget (som Knutsen svarte på) har anslagsvis 10 nordmenn tatt sine liv. Og de var nok opptatt av annet enn å lese Arbeiderpartiets eller andres program.

Hvis du søker hjelp for psykiske lidelser, tar det i dag måneder og år før du får det. I disse køene dør det masse folk. De trenger hjelp, og de er alle direkte skadelidende av et system som fortsatt – i praksis – nedprioriterer psykisk helse i forhold til somatisk helsehjelp.

Jeg oppfatter Tove Karoline Knutsen som en politiker som bryr seg. Jeg tror heller ikke det er en eneste rikspolitiker som ikke bryr seg om dette. Likevel skjer det forstemmende lite. Det vi da trenger er en nasjonalforsamling som tverrpolitisk tar innover seg at selvmordstallene i Norge fortsatt er konstante.

De deprimerende tallene rammer jo også familier, venner, kjærester og kolleger over hele fjøla, i alle samfunnslag, i alle landsdeler, i alle politiske leire.

Det siste vi da trenger er selvtilfredse politikere som insinuerer at de har gjort nok. For det har de beviselig ikke.