Jeg forstår at endel er urolige, det har vært aksjoner, og det er også et ønske om å stoppe saken via folkeavstemming. Vi har foreldre som kjører langt til barnehagen, hvor buss ikke er et alternativ. Andre sparer hardt for å ha råd til kulturskole, trening eller andre fritidsaktiviterer. Det er ingen som tvinger oss til å ha bompenger - så hva er egentlig begrunnelsen?

Svaret er at det er flere grunner. Uten spleiselag mellom bilistene og staten, så får vi ikke penger fra staten. Køene på Kvaløya, i Giæverbukta og i Breivika kommer til å bli lengre og enda mer tettpakket. Med mindre vi gjør tiltak nå, så vil økt befolkning gjøre at trafikken blir uhåndterlig for oss om få år.

Enten vi er for eller i mot bompenger - så er det ingen av oss som aksepterer at både buss og bil står bom fast i trafikkorker som koster oss flere timer hver dag. De aller fleste småbarnsforedre har travle ettermiddager. Ingen bør bruke 40 minutter ekstra på en buss som ikke kommer. De 40 minuttene finns ikke. Vi trenger flere busser og bussen må komme frem presist. Vi trenger tilgjengelige kjørefelt for de som trenger å kjøre.

Den sterkeste trenden i verden er at byene vokser. Om kort tid vil 75% av verdens befolkning bo i by. Hvorfor er dette relevant for bompenger i Tromsø?

Det er relevant fordi verdens ledere har innsett at det er byene som skal løse klimaproblemene. Denne innsikten inkluderer vår egen Regjering og Storting. Pengene kommer til å bli brukt i de byene som er villige til å være med. Regjering og storting krever 0-vekst i biltrafikk. Om 20 år har vi antagelig økt byens størrelse med 25000 mennesker. Hele Harstad by. I tillegg til det vi har idag.

Når dette skjer samtidig som vi ikke skal ha flere biler på vegene, så må flere av oss må gå, sykle og kjøre kollektivt. Vi blir ikke tvunget - men gjør vi dette, så vil staten ta minimum 50% av kostnadene. Veger, sykkelveger, kollektivtrafikk. Denne måten å bruke penger på, gjør at alle de store byene i Norge arbeider for å få slike bymiljøavtaler.

Vi får penger hvis vi jobber sammen for de overordnede målene. Hvis ikke, så blir det smalhans. Ikke penger. Ikke veg. Åpenbart mer kø.

Igjennom mange folkemøter i høst og i vinter, har vi møtt stor forståelse for at bymiljøavtale er riktig vei å gå. Støtte fra foreldre som er bekymret over utrygge skoleveier.

Foreldre som kjører ungene sine til skolen, fordi skolevegen er farlig. Mange voksne som ikke går distanser de hadde foretrukket å gå, fordi det er risikabelt på bevege seg til fots. Vi har sterk støtte fra næringsforeningen og NHO.

Det er utbredt frykt for at næringstrafikken ellers blir stående. I kø, i stedet for langs vegen, eller med lossing og lasting.

Vi kan ikke ha det på den måten. Vi trenger trafikkløsning i Breivika og i Giæverbukta. Ny forbindelse til Kvaløya. Vi trenger gang og sykkelsti rundt Nordøya, i Langnesbakken og mange andre steder, slik at folk kan velge å gå og sykle, og være trygge for at de kommer frem, helst med bedre helse enn de hadde da de startet turen.

Mange er irriterte fordi politikerne bor i sentrum og på Sør-Tromsøya. Jeg bor ikke i sone 1. Jeg står i kø på Kvaløya hver dag.

Det vi skal bygge for bompengene, skal løse trafikkutfordringene i Tromsø. Det var denne erkjennelsen som samlet oss politikere, til det som ble en historisk avtale om fremtidig vegbygging i byen vår.

Jeg er glad for at vi ble enige over de partipolitiske skillelinjene, for det gjør oss sterke i forhandlingene med staten. Og uansett hvilken politisk farge det er på ordføreren i byen om 10 år – så eier vi prosjektet sammen.

Ingen minister vil kunne si ”dere krangler så mye – vi kan ikke prioritere dere – vi gir pengene til de som klarer å bli enige”. Det gjør at vi sammen kan bygge Tromsø – inkludert det som tar mer enn 4 år å få til.

For oss forlikspartier var det viktig å ikke belaste folk mer enn nødvendig. Vi har utfordret Statens Vegvesen til å endre bompengesystemene, slik at innkrevingen både blir mer rettferdig og billigere enn det som er dagens løsninger.

Bommene skal være på plass i 2019. Da begynner også utbyggingene for fullt. I tiden frem til da, så kommer vi til å fortsette å forbedre busstilbudet og trafikksikkerheten, samt noen av gang- og sykkelstiene.

Byggingen alene vil selvfølgelig ikke fikse alt. Skal vi lykkes må vi også endre vanene våre. Vi må gjøre alt det vi vet vi kan gjøre, som alternativ til bil. Kjøre sammen. Ta bussen. Bo tett. Kjøre utenom rush for 8 kroner per time. Sykle og gå. Men i tillegg må vi utfordre oss selv og hverandre. På løsninger ingen har tenkt på. Det vi ikke har teknologi eller fantasi til å komme på. For vi bygger byen vår, og vi gjør det sammen.