Her omtaler han det han oppfatter som mine holdninger på en måte jeg har store problemer med å forstå.

Det jeg har gjort – som eneste politiker så langt – er å svare på de spørsmålene Egon kom med til samtlige politiske partier i sin artikkel. Det var en god artikkel som jeg roste ham for, der han kom med klare utfordringer til oss politikere:

Har de politiske partiene noen ideer om hvordan man skal satse på psykisk helse? Er politikerne i det hele tatt interessert i temaet? Utgangspunktet var at han ikke kunne finne noe som helst om dette på partienes hjemmesider.

Mitt svar til Egon var at politikerne faktisk er interessent i psykisk helsevern, at fokus på og engasjement rundt psykisk sykdom har endret seg til det bedre de ti-tyve siste årene. Noe av årsaken til dette var opptrappingsplanen for psykisk helse som varte fra 1998 til 2008, en satsing det har vært tverrpolitisk oppslutning om.

Både blant politikere, i helsesektoren og i befolkningen generelt ble kunnskapen om og forståelsen for psykiske lidelser større i disse årene. Det skal vi være glad for. Den smertefulle tausheten om psykiske lidelser som tvang mennesker i kne i generasjoner, har heldigvis avtatt. Flere våger å sette ord på det mørket de tidvis lever i.

Men jeg har verken i mitt svar til Egon eller andre steder gitt uttrykk for at vi er i mål. Ingen partier kan slå seg for brystet og hevde at man har gjort nok. Selv om behandlingstilbudene til psykisk syke nå er bedre enn tidligere, er det mye som gjenstår.

Evalueringen som ble foretatt i etterkant av opptrappingsplanen viste at særlig når det gjelder lavterskeltilbud og tidlig innsats i kommunehelsetjenesten må vi bli bedre. I min artikkel viste jeg derfor til at det nettopp er her vi må sette inn ressursene. Og derfor skrev jeg om Arbeiderpartiets programforslag og omtalte de tiltakene vi vil bygge opp i kommunehelsetjenesten, slik at vi på et tidlig tidspunkt kan nå mennesker som sliter. I disse dager melder vi opp et representantforslag i Stortinget om å få en kommunal tiltaksplan for eldres psykiske helse.

Egon Holstad velger å kalle mitt resonnement om samfunn og helse for «sosialdemokratisk svada». Det finner jeg svært underlig, fordi det for lengst er anerkjent at forhold knyttet til arbeid, økonomi, utdanning, familie, venner og sosiale relasjoner har stor betydning for den enkeltes helse.

Det samfunnet vi lever i skaper forutsetningen for hvordan vi skal ha det – også når det gjelder psykisk helse. Derfor står jeg fast på det som er Arbeiderpartiets grunnholdning: Klarer vi å motvirke sosiale og økonomiske forskjeller, hindre ulikhet og utenforskap har vi kanskje gjort den viktigste jobben for folkehelsa. Det er et politisk ansvar, men samtidig også alles ansvar.

Jeg kunne i mitt svar til Egon ha skrevet en hel bok om mennesker jeg har møtt eller blitt kontaktet av som har ulike erfaringer med psykisk helsevern. Mange har fått god hjelp, men altfor mange pasienthistorier forteller om mennesker som ikke er blitt sett, eller som har falt mellom flere stoler i behandlingsapparatet.

Jeg har som mange andre hatt psykisk sykdom tett på eget liv og også opplevd selvmord i nær bekjentskapskrets. Jeg vet godt både som politiker, datter, søster og venn hvor smertefullt det er å leve med psykisk sykdom og kunne sagt mye om det. Men jeg valgte altså å svare redelig og skikkelig på Egons direkte spørsmål: Hva har Arbeiderpartiet tenkt å gjøre?

Jeg har ikke med eneste ord kritisert Egon for hans utspill eller forsøkt å bortforklare at det nok kan være problematisk å finne det man leter etter på partienes hjemmesider. Så hvorfor han mener at jeg i mitt svar er «eplekjekk» eller bedriver «renvasking» av Arbeiderpartiet er rett og slett en gåte.

Jeg kunne selvsagt ha gjort som andre politikere; ikke brydd meg om Egons artikkel. Men jeg syntes altså den var verdt et svar.