Det har vært ei uke ledelsen ved Hålogaland Teater sikkert er glad for å ha lagt bak seg. I herværende avis har vi skrevet om en fribillettpraksis mange har funnet problematisk.
Gratisbilletter i størrelsesorden en halv million i året har vært delt ut i forbindelse med premierer, og de som har mottatt tilbudene har i stor grad vært det folk flest kaller «fiffen» og samfunnstopper innen næringsliv, politikk, offentlig forvaltning. Samt noe ræl i media.
Og det har vært ei fast liste til akkurat de samme folkene. Observasjonen av dette avdekket noen prinsipielt viktige spørsmål.
Man skjønner når man har en god sak i en avisredaksjon. Da trippes det i de indre gemakker, kaffemaskina går varm og det knatres flittig i tastaturene. Dette var en slik sak.
Grundig research og etterrettelig jobbing fra vår eminente journalist tilsa at det var betimelig å spørre om dette var en praksis man burde endre.
Les også: Her kan du søke i HTs interne invitasjonslister (for abonnenter)
Håndteringen av saken bekreftet én gang for alle at det var en kanonsak.
Teaterets første reaksjon var å avfeie det hele som et problem. Dette hadde alltid blitt gjort. Dette gjør mange andre. Dette er ingen sak. Når en leder sier til media at deres sak ikke er noen sak, vet man at man har en kjempesak.
Den klønete håndteringen førte til kommentarer fra både herværende avis og vår konkurrent i byen, og kommentarer fra lesere begge steder tilsa alt annet enn at det hele ikke var en sak.
Les også kommentaren: HT har gjort noe dumt i alle år
Det HT selv kunne tatt til etterretning og lovet å se på, men i stedet nekter på at var noe å bry seg med, ble heller bare en voksende kreftbyll.
Sju, åtte oppslag senere avrunder så HT hele hopprennet med å si at de har endret praksisen de har blitt kritisert for. Likevel tviholder teatersjefen på at intet har vært galt fatt tidligere. Det hele var et absurd teater, sånn for å holde meg til nærliggende terminologi.
Å beklage er åpenbart en vanskelig øvelse, og det kan virke som det er særlig vrient jo lenger opp i diverse maktkonstellasjoner man beveger seg.
Les også: Fikk publikumsrekord da de begynte å invitere «folk flest» (for abonnenter)
En stadig voksende hær av tåkeleggende kommunikasjonsrådgivere og PR-eksperter er ironisk nok delaktig i dette. Mange av dem har attpåtil en fortid i pressen selv. Hvorvidt dette har vært tilfelle her vites ikke, men hadde HT håndtert denne saken med å svare at de skulle se på det, og dernest endret praksis (som de har gjort), ville ikke saken levd videre slik den har gjort.
Nå skal jeg selvsagt påpeke at jeg sitter i et særdeles skjørt glasshus, all den tid journalister, redaktører og kommentatorer (eller fæle kombinasjoner av alle tre) ikke er viden kjent for å være de beste på å håndtere kritikk som rettes mot dem selv.
For undertegnede er det likevel en tanke skrudd at man ikke ser noe galt i en praksis man egenhendig velger å gå bort fra. Hvorfor ikke bare innrømme det, være litt kul, senke skuldrene og garden, puste med magen og si at de nå er glad for å ha ryddet opp i noe som stilte HT i et grelt lys?
Les også: HT rydder om i omstridt praksis (for abonnenter)
Det ville vært en omdømmemessig triumf. I stedet sitter man igjen med en flau bismak av hele miseren.
Å beklage, unnskylde eller innrømme feil kan umiddelbart gi ferten av nederlag, prestisjetap og svakhet. Ironisk er det helt motsatt. Ikke er det vanskelig heller.
Det er en første gang for alt, og dette er nok første – og sannsynligvis siste – gang jeg siterer Elton John på lederplass. «Sorry seems to be hardest word», sang den kjente musikeren for drøye 40 år siden. Han var virkelig inne på noe.