Over 50.000 barn og unge får hjelp fra barnevernet hvert år. Barnevernet er en av de viktigste velferdstjenestene vi har. Men ikke alle får god nok hjelp.

Barnevernsreformen gir mer ansvar både faglig og økonomisk til kommunene. Kommunene vil få et mer helhetlig ansvar på fosterhjemsområdet og får økonomisk ansvar for alle ordinære fosterhjem. Kommunens plikt til å søke etter fosterhjem i barnets familie og nære nettverk blir lovfestet. Kommunene skal dokumentere at dette er gjort.

For å få til dette må familiene involveres, for eksempel ved bruk av familieråd. I 2015 fikk over 50 prosent av nye barn i barnevernet, som trengte kommunale fosterhjem, bo hos slektninger eller i nært nettverk.

Slike fosterhjem er ofte mer stabile, og kan gjøre det enklere for barna å fortsette på samme skole og holde kontakt med vennene sine.

Vi foreslår at kommunene skal kunne bestemme mer når barn trenger institusjonsplass. Kommunenes kjennskap til, og nærhet til barnet, vil gi bedre muligheter for brukermedvirkning, og valg av tiltak som er godt tilpasset det barna trenger.

Vi vil også at utrednings- og hjelpetilbudet til de yngste barna skal bli bedre. Derfor foreslår vi å lovfeste et statlig tilbud om spesialiserte utredninger av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0–6 år.

For at kommunene skal overta et større ansvar for barnevernet er det nødvendig å heve kompetansen i det kommunale barnevernet. Styrkingen skal gi et kvalitetsløft. Til høsten legger vi fram en kompetansestrategi for det kommunale barnevernet (2018–2024).

Hovedelementene skal være etablering av nasjonale utdanningstilbud, veiledningsteam og interkommunale læringsnettverk og kompetansemiljøer. Kommuner med høy risiko for svikt i tjenestetilbudet skal få tilbud om veiledningsteam. Vi har bevilget 20 millioner kroner til nye kompetansetiltak i år. Fra høsten av skal det etableres nasjonale opplæringstilbud om undersøkelses- og hjelpetiltaksarbeid.

Vi vil at barnevernet skal lykkes bedre i å hjelpe barn og familier der risikoen for omsorgssvikt er stor. Slik kan flere barn få hjelp i sitt nærmiljø, og behovet for inngripende tiltak som fosterhjem og institusjonsopphold forebygges.

Systemet skal tilpasse seg barna og familiene, ikke omvendt.