Dette kåseriet ble opprinnelig publisert i september 2018.

Jeg vil tro at noe av det aller mest irriterende i hele verden er eplekjekke folk fra nord, som harselerer med søringene når de opplever vinter med mye vær. Men sånn er det, og i nord elsker vi å gjøre det.

«Jaså, pingler, dere tror det der er vinter?», liksom. Etterfulgt av infam og dårlig skjult skadefro, fremført med øredøvende gapskratt.

Vi er den irriterende slektningen på slektstreff, han som alltid har fått en enda større fisk, har spist enda flere egg, har drukket enda mer sprit, har vært i flere utenlandske storbyer og alltid kan replisere de andres beretninger og anekdoter med noe mye drøyere enn det alle andre forteller.

Og kom faen ikke her og fortell oss i Tromsø om snø. Ikke hvis du ikke bodde her den legendariske snøvinteren 1996/1997. Da får du kanskje lov.

Høsten 1996 flyttet jeg inn i et vertikaldelt hus midt på øya, i Lars Hagerups veg, gata som går helt inntil og parallelt med gamle Store stå på Alfheim stadion. Det er lett å tidfeste, for det var denne høsten TIL vant cupfinalen, attpåtil på min 25-årsdag.

Huset i Lars Hagerups veg var «i gangavstand til sentrum», sånn på ordentlig, ikke i betydningen begrepet har i suspekte boligannonser fra samvittighetsløse sjarlataner som lurer nyinnflyttere til å tro at et bøttekott i Tromsdalen – med tilgang til vann og strøm – er i gangavstand til sentrum. Så jeg gikk til og fra jobb.

Den spreke 25-åringutgaven av meg drev en butikk, og det var lange dager, men man gikk for det meste til og fra jobb. I slutten av november senket mørket seg og det begynte det å snø.

Da den etter hvert begynte å legge seg, måtte man måke oppkjørselen, en vei på cirka 35 meter fra hovedveien og opp til inngangsdøra. Naboen jeg delte hus med var en trivelig, pensjonert og uforskammet sprek enkemann. La oss kalle ham Sevald.

Jeg kom som oftest hjem utpå kvelden, og inn i desember lavet det ned så mye at jeg av og til tok taxi hjem, fordi jeg visste at jeg måtte måke snø i en halvtime før jeg kom meg innendørs.

Sevald hadde levd noen år, og han hadde så avgjort vært ute en vinternatt før. Han visste råd. Han hadde råd. Og nå hadde han kjøpt seg sin første snøfreser. For det lakket mot jul, og det snødde så mye at absolutt ingen snakket om hvorvidt det kom til å bli en hvit jul eller ikke, snarere heller om hvor overskyggende kritthvit den kom til å bli.

Sevald var en skikkelig god nabo, bokstavelig talt av den gamle sorten, der naboskap betyr mer enn at man bare bor i samme blokk. Naboer er noen man slår av en prat med, som man vet litt om, som man spør etter hjelp og som man hjelper.

Og nå hadde pinadø Sevald begynt å frese oppkjørselen min også, som den oppofrende heidersmannen han var, ikke minst med tanke på at han var tre ganger så gammel som undertegnede.

De første dagene banket jeg på døra hos ham og takket ham innstendig, med sånt hardt, solid håndtrykk, slik menn skal. Det var nesten så vi spyttet i nevene først, så old school og tøft syntes jeg det var.

Men Sevald sa at dette var bare hyggelig, det skulle virkelig bare mangle, at den nye freseren innfridde alle forventninger, og at det nesten var gøy. Bensinpenger kom ikke på tale. Trikset, sa han, var å frese to eller tre ganger, og ikke vente til snødybden ble for høy, for da fikk freseren trøbbel med å svelge unna.

Jeg hadde verdens beste nabo. Og nå begynte freseren hans å få kjørt seg skikkelig, sannsynligvis mer enn den var bygget for. Men Sevald lot seg ikke stagge. Han hadde overlevd både de harde tredveåra, andre verdenskrig, rasjoneringskort og det norske fotballandslaget på 80-tallet.

Nå var det pinadø krig. Her skulle ikke noen skarve snøfiller komme her og komme her. Jeg kunne se ham for meg der han så opp mot himmelen, hyttet med neven og startet freseren. Bare land her på slagmarka i Lars Hagerups veg, små og fortapte filler!

De var små, fillene. Men de var mange. Jævlig mange. Og de sluttet aldri å angripe i flokk, og de sendte hele tiden ned nye brigader av kramme soldater.

Ufortrødent fortsatte de å lave ustanselig ned, dag og natt, i alle vindretninger. Og Sevald freset, i dobbel betydning. Nå hadde det begynt å bli en personlig, prestisjefull kamp. Sevald og freseren mot snø-røkla.

Imens vasset jeg i djupsnø, opp og ned til byen, for å jobbe i butikken. Alle snarveiene var nedsnødd, og det var kun langs offentlige veier det var mulig å bevege seg. Man begynte å snakke om rekord i Tromsø. Snørekord, som om det er noen man trakter etter. Det er som å trakte etter en rekord i hodepine, fotsopp eller tortur.

De som seriøst ønsket denne rekorden måtte enten være a) irrasjonelle b) sadistiske c) ansatt hos Vervarslinga eller d) leietaker i blokk, over tiende etasje.Verken Sevald eller jeg oppfylte noen av kriteriene. Iallfall ikke han.

I avisene var det daglig nye og bisarre bilder av folk som måtte grave tunneler i snøen, ned til inngangsdøra i hjemmene sine. Andre benyttet verandadøra som hoveddør. Og nå hadde kommunen begynt å kjøre snøen på havet, for det var ikke lenger noe sted å gjøre av den.

Varmekablene på fortauet utenfor butikken i Storgata hadde tapt kampen for lengst, og lå kvalt under flere lag med hardpakket kramsnø.

Jeg startet dagene med å måke foran sjappa, og det siste jeg gjorde før jeg dro hjem var å måke det samme fortauet. Jeg drømte snø, vasset i snø, pustet snø og forbannet snø og tenkte sadistiske tanker der skaperverket og flammekaster var involvert.

Og Sevald var freseren i det høyeste.

Alf, som jobbet hos meg i sjappa, var militærnekter, og nå ble han beordret av Sivilforsvaret til å måke snø i Tromsdalen. Både Tinden og Ishavskatedralen skulle graves frem. Posten kom ikke frem, og vi begynte å bli utsolgt for varer i butikken.

Nå begynte det også å bli vanskelig å finne steder der freseren kunne spytte ut massene. Brøytekantene var så høye at det ikke lenger nyttet å frese over dem, så Sevald måtte heller frese alt i en dynge, for så å frese skiten ned i skauen, mot det som en gang i en galakse for mange millioner år siden hadde vært Store stå.

Alfheim var bare en hvit skavl. Og snart skulle Chelsea spille fotballkamp der, med dét visste vi ikke da.

Så en dag kom jeg hjem, og hele oppkjørselen var gjensnødd. Man kunne så vidt se konturene av et inngangsparti, og jeg skjønte at det kom til å bli ei lang natt med måking, men jeg var ung og burde tåle det, hvor utmattet jeg enn var.

Det som var langt mer bekymringsfullt, var at oppkjørselen til Sevald så likedan ut. Ingen spor i snøen til postkassa. Ingen lys inne i stua.

Det var all grunn til bekymring, og jeg ålte meg derfor oppå snømassene og frem til den gjensnødde inngangsdøra hans og ringte på. Ingen svar. Jeg begynte å banke, og var redd jeg nå måtte bryte meg inn. Jeg ropte navnet hans. Jeg var oppriktig bekymret for Sevald.

Omsider hørte jeg heldigvis noen lyder, og kunne se Sevald tasse gjennom mørket og mot døra. Han åpnet og så på meg med et bedrøvelig blikk. Han hadde poser under øynene, og det innbitte kampblikket og gnisten i øynene var borte.

«Har det skjedd noe?», spurte jeg nervøst.

«Nei», mumlet han.

«Det er det som er problemet. Det skjer ingenting. Ikke et minutts opphold. Det bare snør og snør og snør og snør».

Han snakket med desperasjon og sorg i stemmen. Så strakte han ut hånden og la den over skulderen min. Han var mindre enn meg, og måtte løfte hodet for å se meg inn i øynene. Dette så ikke bra ut. Han skalv i underleppa. Så kom kapitulasjonen.

«Æ har tapt. Æ har gjedd mæ. Æ klare ikkje mer».

Akkurat slik var det i 1997. Det var helt jævlig, og det holdt på å knekke en av de barskeste pensjonistene som har pushet en snøfreser nord for polarsirkelen.

Så tenk på dét, sutrete pingler i sør, og tenk på Sevald, neste gang dere ser et tynt strøk av melis over tytterbærtuene deres i Oslo, og føler for å klage.