En stor takk til sivilarkitekt Fredrik Prøsch for innlegget i iTromsø, angående utbygginga av Verftstomta.

Undertegnede har i tre store avisartikler gjort et forsøk på å sette et kritisk søkelys på de til enhver tid gjeldende utbyggingsplaner for verftstomta, og det av følgende to hovedgrunner:

• Området har en svært stor og viktig historisk betydning, i og med at tomta utgjør kjerneområdet i vår gamleby, og at området har utgjort lokaliteten for byens eldste og viktigste industrivirksomhet, Tromsø Skipsverft. På en slik tomt bygger man bare ikke «hva som helst», etter min mening

• At tomta i seg selv, rent beliggenhetsmessig, er sentrums mest spektakulære, attraktive og flotteste område. På en slik tomt bygger man bare ikke «hva som helst», etter min mening.

Her har Tromsø med andre ord en fantastisk mulighet til å gjøre en unik, estetisk vakker, og historisk ivaretakende utbygging, som aller helst bør komme hele byens befolkning til gode. Da tenker jeg: Hva tenker kommunen om dette, hva er deres visjon for området? At kommunen skulle tenke tanken at «denne utbygginga er et samfunnsansvar» tror jeg dessverre er lite realistisk å håpe på. I vår tid er det som kjent markedet som rår, og da går det som det går. (Bortsett fra noen hederlige unntak).

Som Prøsch påpeker i sin artikkel, så har det vært påfallende taust om denne utbygginga, bortsett fra da det første planutkastet ble presentert rundt årtusenskiftet. Da var folk som vanlig mest opptatt av høyde og mangel på utsyn mot sundet, mens det eneste Riksantikvaren klarte å komme opp med av innsigelser, var en bekymring for noen skarve siktlinjer.

Det er selvsagt nærliggende å spørre om hvorfor det har vært så taust, og så lite engasjement rundt denne særdeles viktige utbygginga av sentrum. Så å si ingen har engasjert seg i den offentlige debatten, bortsett fra Lars Echroll, kunstmiljøet på Kurant, Sissel Prestbakkmo, Ron Røstad og NODA. Takk til dere!

Ellers har det vært taust, taust som i grava. Kommunen er taus, det samme gjelder byens historiske miljø, universitetet, byens arkitektstand, de politiske partiene, våre to redaktører i Nordlys og iTromsø og så videre.

At ingen offentlige eller private utbyggere har hatt noen spennende, kreative tanker og visjoner for utbygginga av sentrums flotteste tomt, er for meg vanskelig å forstå. Alt er, nærmest i stillhet, overlatt til noen private utbyggere, som naturlig nok, først og fremst tenker funksjonalitet, kostnadseffektivitet, inntjening og fortjeneste. (Det ville også jeg ha gjort som privat utbygger, med rimelig begrensede, økonomiske ressurser i ryggen).

Å tenke visjonært koster penger. I Tromsø kan det virke som om at vi ikke har store nok, og pengesterke nok private interessenter, som kan tillate seg å tenke alternativt i denne sammenhengen. I tillegg har vi en tafatt kommuneledelse som alltid forvarer seg med at «kassa er bunnskrapt». Da må det jo gå som det går.

Tenk om kommunen, staten og noen tunge private investorer hadde «slått pjaltene sammen», og gått for en utbygging av dette området som både nasjon og by kunne vært stolte av? Hvorfor må man i 2017, i kulturnasjonen Norge, være nødt til å rope høyt om selvfølgeligheter? Nei, jeg sier ikke at jeg er den eneste i hele verden som har forstått hva saka dreier seg om. Jeg vet det finnes «mange veier til Rom», men dessverre er det svært få som til nå har gjort et ærlig forsøk på «å tråkke opp» disse alternative veiene.

Andre land, og andre byer, med betydelige mindre økonomiske ressurser enn det Norge har, viser jo at det lar seg gjøre å tenke «utenfor A4-boksen». Selv valfarter vi til disse landene for å oppleve stor arkitektur og estetisk vakre byrom. Kanskje kunne for en gangs skyld andre momenter enn kun kostnadseffektivitet være styrende for en utbygging. Tenk om vi heller kunne la verdier som kultur, arkitektur, estetikk og vår lokale historie være styrende for en utbygging.

Hvorfor dette ikke kan la seg gjøre i Norge, og i Tromsø, stiller jeg spørsmål ved. Bortsett fra det vanlige argumentet om at «pengene ikke finnes. Et merkelig argument på mange måter, når vi for eksempel vet at regjeringa i 2015 brukte 13 milliarder bare på innleie av private konsulenter. Jo da, pengene finnes!

Jeg har lært dagens utbygger av verftstomta, Bård Sverdrup i Totalrenovering, å kjenne som en flott og seriøs talsperson for at byens historiske bebyggelse skal tas vare på med verdighet og respekt. Jeg ser at Sverdrup i sin planlegging har prøvd å ivareta noe av områdets historiske kvaliteter, og jeg ser at han har utlyst en egen arkitektkonkurranse for området.

Dette skal Sverdrup selvsagt ha honnør for, men resultatet blir dessverre til syvende og sist ikke godt nok, slik jeg ser det. Dette klandrer jeg ikke først og fremst utbygger Sverdrup for, han gjør bare det han formår å gjøre, ut ifra sine forutsetninger. At kommunen derimot, ikke er seg sitt samfunnsansvar bevisst, synes jeg derimot er mye verre.

Her hadde Tromsø en unik mulighet til å bygge noe særegent, vakkert og spennende, både arkitektonisk og innholdsmessig. Men den gang ei. Derfor vil verken mine, Prøsch eller andre sine utbyggingsønsker og visjoner bli oppfylt. Det toget har nok gått.

Så får vi håpe, når alt kommer til alt, at regjeringa har vett til å legge Tromsø nye museumsbygg til verftstomta. Jeg vet at Sverdrup har tilbudt staten den beliggenhet på tomta de selv måtte anse for å være den beste. Det lover bra.