Det har nemlig vært enighet blant landets største partier om sammenslåing og et ønske om færre kommuner og regioner. Det vil si: Det var enighet. Helt fram til Jonas Gahr Støre innså at det var stemmer å hente på å profittere på den lokale misnøyen mot sammenslåing. Da forsvant ord som «styringsdyktighet» som dugg for sola, og «tvang» gikk fra et nødvendig onde, til å havne på «fy-ord»-lista.

Forslaget om å gjøre Nord-Norge til to regioner istedenfor tre er et forslag som tradisjonelt ville høstet støtte hos både Arbeiderpartiet og Høyre. Likevel gikk det kun et par knappe timer fra planen var lagt fram til Aps stortingspolitiker Helga Pedersen fra Finnmark gikk ut og meldte at sammenslåingen vil reverseres om Ap kommer i regjering etter valget.

Partiet som for bare et par år siden var tydelig på at tvang kunne være nødvendig for sammenslåing, forsøker nå å gjøre seg til garantist for reversering av regionreformen i nord, om de skulle komme til makta etter valget. Det er ufrivillig komisk at Arbeiderpartiets slagord for 2013 valgkampen var «Vi tar Norge videre», mens den eneste lovnaden i denne saken er å ta Norge tilbake til fylkesgrensene tegnet i 1866.

Reverseringslovnadene minner ikke om Ap-politikk, men om et forsøk på å profittere på Senterpartiets medvind. Ingen er overrasket over at distriktspartiet Senterpartiet er mot sammenslåingen. Det eneste som skremmer Sp mer enn ulv er ordene «sammenslåing» og «sentralisering».

Det er ironisk at det er Senterpartiet som har blitt karakterisert av sine motstandere som populister det siste året. Partiet har tross alt ikke endret standpunkt i noen viktige saker, men heller holdt «en stø kurs», for å bruke et gammelt Ap-mantra. Å være populist er derimot å endre standpunkter i takt med endringer i opinionen, akkurat slik vi ser at Arbeiderpartiet og Helga Pedersen forsøker å snu kappa for å seile med motvinden i ryggen.

Dette er ikke første gang Aps tidligere nestleder kommer med et uheldig utspill som kan bli hengende over partiet i månedsvis. I 2014 oppfordret hun sine partikolleger til å sverte regjeringen. Akkurat som den gang kommer politiske motstandere til å bruke dette for alt det er verdt, for å så tvil om Aps styringsdyktighet. For ikke å nevne kjernen i saken: Hva mener egentlig Arbeiderpartiet?

Ordføreren i Tromsø, Kristin Røymo, er svært positiv til regjeringens forslag. Hun snakket om en styrket region og mulighetene til landsdelen ved sammenslåing, da planene ble lagt fram.

Fylkesrådsleder og toppkandidat til Stortinget, Cecilie Myrseth (Ap), har i månedsvis kjempet for en løsning med én eller to regioner i Nord-Norge. Der fylkesrådsledere ofte forblir anonyme, er det nettopp denne saken mange forbinder med hennes ledelse av fylkesrådet. Myrseth uttalte seg onsdag positivt til sammenslåingen som hun mente «kan stå seg», før hun fortalte at det ikke er sikkert Ap kommer til å reversere planene.

Dette er en helt vanvittig dobbeltkommunikasjon, som fort kan komme til å straffe seg for Arbeiderpartiet. Det blir således en dyster start på stortingsperioden for Myrseth, om det første hun må gjøre, før hun rekker å bli varm på Stortingsbenken, er å reversere sammenslåingen hun selv har kjempet for som fylkesrådsleder. Bitrere politisk skjebneironi skal man lete lenge etter.

Velgerne fortjener en avklaring. Er en stemme til Arbeiderpartiet en stemme til sammenslåing, eller er det en stemme til reversering av Nord-Norge? Det er det nå ingen som vet. Det eneste som er sikkert er at velgere som synes regionsammenslåing er den viktigste enkeltsaken i valgkampen ikke kommer til å stemme Ap. Er de mot stemmer de Senterpartiet, er de for stemmer de på hva som helst annet.

Helga Pedersen har klart å spille Arbeiderpartiet helt ut på sidelinja, for ikke å si på viddene, i det som kan bli en helt avgjørende sak i årets stortingsvalgkamp.