Du verden, du verden, Arthur er blitt 80 år. Nå er en slik alders innvirkning på kroppens reaksjonsmønster ikke noe som er kommet plutselig på Arthur. Vi som har spilt fotball, med Arthur i TUIL – i ørten år, har sett det. For lenge siden. Hans kvikkhet i fotarbeidet og i kroppslige reaksjoner, ville neppe gitt han en plass på et Riverdanselag. Verken da eller nå. For å si det sånn.

Arthur er et særnordnorsk underholdningsfenomen. Hans ligger i å fange alles oppmerksomhet med glitrende beskrivelser av hverdagshistorier – og gjøre det til humor. Det er blitt til historier vi nordlendinger spesielt, men det norske folk generelt, vil leske oss med i årtier. Han har gjort seg uforglemmelig. Og det er fortjent. Basta.

Som fotballspiller i TUIL har han kanskje, men bare kanskje, også gjort seg uforglemmelig. Han fortjente en plass i midtforsvaret til TUIL i mange, mange år. Ikke fordi han var en glitrende teknikker, og med ei fart som skapte dragsug. Nei da. Farten var dog litt høyere enn tempoet i ei nordkoreansk busskø. Men Arthur hadde et godt fotballhode.

Han var god til å lese spillet, og kom dermed i forkant av spillets gang. Så når ballen ble spilt til en motspiller, så var Arthur allerede i bevegelse i riktig retning – og skjermet for gjennombrudd. Dermed ble alternativet for motpartens spiller å prøve å drible kar’n, og det var ingen enkel sak. Overstegsfinter og slike lett svimle bevegelser var ikke funnet opp i vår tid, og siden Arthur som nevnt ikke var den reaksjonsraskeste på banen, så tok det tid før kroppen reagerte på gammeldagse dribleforsøk. Han sto der han sto. Som en bauta. Få kom dermed forbi han.

Men hodespillet til Arthur var unntaket. Der var han teknisk sett langt over gjennomsnittet. Så det kan kanskje sies at han har hatt hodet med seg. I all sin tid.

Arthur var et samlingspunkt på og utenfor banen. Han fikk oss alle med på at fotball skal være artig. Ferdig med den diskusjonen. Gravalvorlige fotballmøter før kamper var bare tull for oss. Vi flirte stort sett hele tiden, og tapte vi, så gikk det fort over.

Kanskje fordi vi stort sett var mest vant til å tape. Så når vi i flekken vant, så flirte vi bare litt ekstra, og mimret litt over de gudbenådede stunder der vi utspilte motstanderen. Vel, vel. Utspilte er nok å ta litt i. Men Arthur fikk med sitt blomstrende språk slike stunder – og situasjoner, til å vare lenge. Veldig lenge. Vi – flirende fotballelskere, ble der og da av Arthur, omgjort til datidens Messier. Hele gjengen.

Arthur har alltid vært avholdsmann. Det ble dermed tydelig for oss alle, at vi kan ha det morsomt uten alkohol. Vi tror ikke at det var ei flaske pils innom garderoben vår – i alle de år vi spilte. Men vi tror også at ingen hadde det morsommere enn oss. Uten tvil Arthurs fortjeneste.

Så Arthur. Kos deg videre. Det er særdeles vel fortjent. Og de innlegg som måtte komme på dagen, får du avklare på sedvanlig Arthur-vis. Med hodet – og litt kreativ ordspill. Og hils din varme bris fra Tromsdalen–Randi– så mye fra oss.

Hilsen TUILs skikkelige old boys.