Folk har mye mer tiltro til radio, enn papir- og nettaviser. Og ikke uventet har sosiale medier et alvorlig troverdighetsproblem. 96 og 93 prosent av de spurte sier de stoler «noe» eller «mye» på radionyheter. Tilsvarende tall for nettaviser er midt på 80-tallet. Kun 18 prosent stoler «i stor grad» på nyheter de får i sosiale medier.

Radio er en skikkelig stabeis. Den har mildt sagt overlevd alt. Da kinoen kom spådde man første gang dens død, men nei. TV-en måtte da i alle fall ta livet av mediet? Nope! Walkman eller iPod? Pffft. Internett? På ingen måte. Selv ikke sosiale medier klarer å få interessen for radio til å forsvinne. Og som man skjønner på undersøkelsen, når ikke Facebook lyttermediet til anklene en gang, hvis man ser på troverdighet.

Sannheten er at det aldri har vært flere radiokanaler enn i dag. Selv NRK har utvidet floraen de siste årene, og sitter i dag med 13 radiokanaler. Da de var enerådende på markedet, hadde de én eller to. Og hvis du trodde FM-lukkingen kom til å ta livet av nærradioene, tro om igjen. I Bodø ble lokalradioen like stor som Radio Norge og P4 til sammen, etter at FM-båndet i Nordland ble slukket. Samme effekt viser seg i Trøndelag samt Møre og Romsdal, som stengte FM-nettet i februar. Nea Radio i Sør-Trøndelag fikk 42 prosent lytterandel på dagtid. Det er høyere enn NRK i samme område.

FM-båndet stenges i Troms og Finnmark 13. desember i år. Det blir imidlertid ikke bare statisk støy å stille radioen inn på, ettersom lokalradioene har dispensasjon til å sende på FM-båndet fram til 2022. Radio Tromsø melder at de kommer til å styrke redaksjonen betydelig i forbindelse med at de får FM-nettet for seg selv. Det har vært argumentert med at man ikke bør stenge FM-nettet i tunneler på grunn av sikkerheten. Spørsmålet jeg stiller meg er vel snarere: «Vil ikke sikkerheten være større hvis man ikke får ørene tutet full av «Mambo No. 5» mens man kjører med steinvegger på begge sider?» FM-nett eller ikke – radio kommer uansett til å leve videre.

Radioen er medienes svar på gubbene i «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». De har klort seg fast, og nekter plent å forlate. Når atomkrig har kverket alt annet liv på kloden, kommer det kun til å være kakerlakker og nærradioer igjen. Det syke er at dette fordums, urgamle mediet, som foruten DAB knapt har opplevd noen teknisk utvikling siden 30-tallet, fortsatt i dag er det som gir samfunnets støtter tyngde og troverdighet. Er du politiker eller profilert medieperson, blir du ikke ansett som spesielt vesentlig i debatten med mindre du har vært på Dagsnytt 18, Ukeslutt eller Politisk kvarter.

Innen musikklivet er det stadig radio som gjelder. All musikk promoteres gjennom radiospilling. Spilles ikke bandet ditt på radio, er du per definisjon mislykket. Ingen har slått igjennom kun ved å få avisoppslag. Det er derfor musikksjefen i P3 alltid rangeres blant Kultur-Norges viktigste menn. Blir du A-listet på kanalen, er veien til suksess utrolig kort. Det er for øvrig ikke mange år siden Radio Luxemburg var det nordmenn måtte «tune» inn på for å få vite hva som var hot av populærmusikk. Her i byen var det i mange år Studentradioen som definerte hva folk skulle høre på. Særlig programmet «Musikk Maksimus», ledet av Rune Blix Hagen, fortalte hvor musikkskapet skulle stå.

Det snodige er at en rekke aviser i dag forsøker å fremstå som trendy gjennom bruk av radioens metoder. «Podkaster» pøses ut innen alle tenkelige sjangre, og lyttertallene tyder på at det er populært. Historisk har radio vært særdeles viktig. Folk i Nord-Norge gjemte unna radioer på låver og naust under Andre verdenskrig, for å ha tilgang til korrekt informasjon, ettersom nazistene forsøkte å hindre at folk var oppdaterte. Kanskje er det lukkingen av FM-nettet, og vanskene det medfører for lytterne, som gjør at radioens troverdighet de siste årene har steget. Må man først kjempe for å få høre på, blir det liksom sant.

Arthur Arntzen, som onsdag fylte 80, fremholdt på humoristisk vis en annen funksjon radioen i sin tid fylte. «Det var en tid da vi hadde så lite mat at vi spiste potet og hørte fiskerimeldingene på radio, for å spe på». Churchills radiotaler kjenner alle fortsatt til i dag, og dramaet rundt den stammende George VI sin første radiotale har blitt skildret i den Oscar-vinnende filmen «Kongens Tale» i 2010.

På andre arenaer har radio også skapt historie. Bjørge Lilleliens famøse tirade da vi slo England for første gang, er noe alle nordmenn og engelskmenn kjenner til selv i dag. I ettertid har det blitt lagt TV-bilder til «Margaret Thatcher, Lord Nelson …»-utsagnet, men det var vitterlig et radioøyeblikk. I min ungdom pleide radioen å sende landskampene parallelt med at TV gjorde det, og svært mange hadde for vane å skru av TV-reporteren, for heller å ha radiokommenteringen til Bjørge.

De første kjendisene vi hadde i Norge var radiokjendisene. Av dem folk husker i dag, er vel Rolf Kirkvaag den største, i tillegg til Thorbjørn Egner, Alf Prøysen, Anne-Cath. Vestly og Kirsten Langbo, som alle var innom «Barnetimen for de minste», programmet som «rulet» blant kidsa fra 1947 helt fram til 2014. For dem som tror tiden da folk flokket seg rundt radioen er over, kan det være verdt å nevne at det akademiske, nerdespørreprogrammet om geografi – Påskelabyrinten – fortsatt har over 1 million lyttere.

Siden Trump kom, har beskyldninger om «fake news» haglet. Radioens troverdighet ser imidlertid ikke ut til å være rammet, til tross for at Breitbart og The Blaze også har radiokanaler, som pøser ut med ren propaganda gjennom eteren. Første eksemplet på «fake news» jeg kommer på er imidlertid Orson Welles radiohørespill fra 1938, hvor han lagde en falsk nyhetssending for å gi «War of the Worlds» den rette dramaturgien. Du sitter kanskje og undrer på om undersøkelsen jeg refererer til stemmer, ettersom du nå leser dette i en avis. Men slapp helt av, det ble først meldt på radio.