Sist helg vedtok Frps landsmøte å gå inn for et forbud mot omskjæring av gutter under 18 år. Det er det all grunn til å applaudere, sågar uten forbehold.

Jeg ser at det er mange som støtter forslaget, men med noen forbehold som «Jeg er ikke enig i alt Frp sier, men…» og «Bra forslag, men det vil uansett ikke gjennomføres, så dette er nok bare valgflesk» og lignende.

Det er bare tull. Her fortjener Frp all den ros de kan få. At det var motstand innad i partiet er det heller ingen grunn til å dvele ved. Flertallet mente et forbud var på sin plass, slik demokratiske prosesser foregår i alle partier. Nå mener partiet det, som det eneste i landet av en viss betydning.

Selv ikke SV eller Arbeiderpartiet har klart å samle seg om noe så grunnleggende humanistisk som å nekte voksne mennesker å skjære i skrittet på friske babyer. Fraværet av engasjement for å iverksette et omskjæringsforbud innad i disse partiene, der solidaritet med de svakeste i samfunnet utgjør selve fundamentet til deres politiske plattform, er direkte skuffende.

Heller ikke i media er det mye støtte å hente for babyene som religiøst brennemerkes på bakgrunn av eldgamle, muslimske dogmer (omskjæring nevnes ikke engang i Koranen, men det hevdes – som det så fint heter – at Mohammed kom til verden uten forhud, heldige Mohammed) eller noe som er nedtegnet i 1. Mosebok, der Gud og Abraham etter sigende ble enige om at guttebabyer skulle skamferes nedentil.

Så trist at det er dette – av alle ting – flertallet av muslimer og jøder er enige i.

At Aftenposten er skeptisk er ikke overraskende. At VG ikke vil forby er litt snodig, all den tid avisa pleier å tale fornuft i humanistiske saker, men det er heller ikke sjokkerende. At derimot Dagbladet i en leder forsvarer opprettholdelse av retten til å skjære i friske babyer er mer overraskende.

Avisa har i mange tiår fornektet Guds eksistens, vært imot statskirke og talt fornuft når slike tema har kommet på operasjonsbordet. I stedet har de nå skrevet en rørete tekst på lederplass, der omskjæring sammenlignes med fjerning av føflekker, men der de mener at (sitat) «omskjæring er derimot knyttet til religioner og kultur som på noen områder er fremmed for oss. I disse religionene har praksisen en verdi - og er en forpliktelse - som mange av oss har vanskelig for å forstå».

Og når vi ikke forstår det, skal vi altså tillate det. Det er virkelig vanskelig å forstå. Det er dessuten en vesentlig forskjell på å fjerne føflekker (som primært gjøres for å unngå kreft) og å brennemerke babyer med religiøse stigma, som aldri kan reverseres.

Religionsfriheten her i landet er noe vi skal vokte oss vel for å tukle med. Det er en av våre viktigste rettigheter. Det er derimot ikke det samme som at samfunnet skal dilte etter de religiøse trossamfunnene, og la dem forandre sine ritualer og seremoniell praksis når de selv kommer til fornuft.

Det har ikke skjedd før, og det skjer neppe i fremtiden heller. Forandringene i religiøse trossamfunn har nesten utelukkende kommet som følge av press utenfra, og det er myndighetene og vi som samfunn som må gripe inn når vi mener at ugjerninger blir begått i navnet på en eller annen gud eller profet.

Kirkens menn har vært de mest ihuga motstanderne mot legalisering av homofili, de har vært mot likestilling, de har vært motstandere av abort, de har vært ivrige talsmenn for sterk bruk av sensur og generelt vært bremseklosser for forandringer vi i dag tar som en selvfølge. Imamer på norsk jord, med kvinne-, homo- og likestillingsfiendtlige holdninger er de fleste av oss enige at bør holdes i ørene og få beskjed om at de er i et humanistisk og moderne demokrati nå. At de må skjerpe seg når de er for mye på kant med samtiden.

Det samme gjelder for gammeltestamentlige svovelprester som henger etter i et verdisyn fra to århundrer, enn si årtusener, tilbake. For det er ikke samfunnets jobb å skjønne dem. Vi kan ikke være overbærende mot dem, bare for at vi ikke forstår hva de driver med, enn så lenge dem som rammes av deres syn er uskyldige.

Babyer er selve symbolet på det uskyldige. Og derfor skal vi slutte å skjære dem i skrittet, og i særdeleshet når det er absolutt ingenting som feiler dem. Så kan man heller le litt oppgitt av at de har en så falleferdig tro på Skaperverket, akkurat når det gjelder mannens kjønnsorgan, men bare der.

Jeg var selv svært skeptisk til røykeloven, da vi som andre land i Europa innførte den. All argumentasjon klappet derimot sammen da Hotell- og restaurantbransjen gikk inn for den, av hensyn til de ansatte som selv ikke røkte. Det var da motstanden tapte så det sang, og opinionen snudde. For da handlet det ikke mer om røykernes frihet eller behov, men hensynet til de uskyldige som ble rammet av røyken.

Da Finland innførte stemmerett for kvinner i 1873, var de først i Europa med å gjøre dette. Jeg er helt sikker på at nettopp dette ble brukt som argument for ikke å innføre den. Men det var noen som turte, og fornuften vant til slutt frem.

Tilhengerne av å beholde retten til å skjære av frisk forhud på gutter ber oss motstandere om å se det hele i et større bilde. At dette har med tradisjon og ritualer å gjøre. Den er lett å slenge i retur.

For det store bildet her er å se på hva dette virkelig handler om. Vi må nemlig bestemme oss for hvem vi vil være på parti med; voksne menneskers behov for å videreføre tusenårs gamle religiøse tradisjoner, eller forsvarsløse babyer som ikke engang har talegaver nok til å uttrykke sin mening, annet enn med kraftige smertehyl og synlig redsel, når ulykken først har skjedd.

Medisinske inngrep på folk under myndighetsalder bør gjøres utelukkende av medisinske årsaker, eller av bekvemmelighet for den som opereres.

I 1954 innførte Norge forbud mot å kupere ører til hundevalper. I 1988 ble det også forbudt å kupere haler på hunder. Også da ble det viftet med gamle paroler om tradisjon og kultur.

Nå har altså hundevalper et bedre rettsvern i Norge enn guttebabyer. Det kan vi ikke vedkjenne oss.

Derfor er det gledelig at Frp taler fornuft i denne saken, og derfor får vi håpe de andre partiene kommer diltende etter.