Den amerikanske Netflix-serien «13 Reasons Why» har skapt reaksjoner, også her i Norge. Serien er (for uinnvidde) basert på en roman med samme tittel og handler, kort sagt, om ei tenåringsjente som tar livet sitt.

Før hun tar sitt eget liv, spiller hun inn tretten lydopptak der hun forklarer hvorfor hun har valgt å dø. Dernest tematiseres det gjennom 13 episoder, der man får forklart bakgrunnen for valget. Mobbing, utestengelse, uthenging i sosiale medier etc.

Serien i seg selv er neppe ment for et publikum veldig langt opp i tredveårene eller mer. Vi kommer egentlig ikke særlig under huden på hovedpersonen eller de andre, bærende karakterene, så det er nok mer tematikken i seg selv, altså selvmord, som skremmer.

For serien har blitt umåtelig populær blant ungdom, og nå er mange foreldre og foresatte bekymret.

Er serien en romantisering av selvmord? Vil serien få flere unge til å ta livet sitt? Bør vi være bekymrede?

Det er selvsagt ikke uproblematisk å lage underholdning av noe av det aller mørkeste, vondeste og minst underholdende vi har, nemlig det tragiske i at flere unge mennesker faktisk velger å ta sine liv.

Om det er kynisk, spekulativt og på andre vis kritikkverdig kan selvsagt diskuteres, men når alternativet er forbud, eller å nekte ungdom å se på, er valget uansett enkelt.

Jeg er dessuten alltid mer redd de kreftene som ønsker å forhindre popkulturelle fenomen enn hva de aktuelle fenomenene i seg selv uttrykker.

Det nytter heller ikke å advare ungdom mot å se på noe man ikke liker. De finner uansett veien til det gjennom sine egne telefoner og nettbrett, og alle som husker et snev av hvordan det var å være ung, vil huske at den forbudte frukten alltid var den mest spennende.

Dette er universelle mekanismer. Og da må vi heller snu problemet på hodet og gripe muligheten, i dette tilfellet muligheten til å snakke om selvmord.

I media er synet på hvordan selvmord omtales endret opp gjennom årene.

Det forskere mener å vite er at selvmord i seg selv ikke skal ties eller på noe vis tabubelegges, men at man skal forsøke å unngå omtale av metode. Det siste kan ha en negativ effekt, da man er redd for såkalt selvmordssmitte.

Dokumentasjonen på dette er vanskelig å bekrefte, men man mener å ha sett det i kulturen helt tilbake til slutten av 1700-tallet, etter Goethes roman «Den unge Werthers lidelser», der flere valgte å kopiere hovedpersonens selvmord (den såkalte werther-effekten), og senere med kjente ungdomsikoner som Marilyn Monroe og Kurt Cobain, der metode ble kopiert av flere enn normalt i umiddelbar ettertid av deres tragiske endelikt.

I forrige uke døde den kjente sangeren Chris Cornell. Amerikansk politi, og dernest medier, var kjappe med å fortelle at dødsårsaken var selvmord, attpåtil med spesifikk metode.

At det skjedde på samme dato som Joy Division-vokalist Ian Curtis, og angivelig med samme metode, gjorde det ikke mindre mytebefengt.

I sosiale medier var det febrilsk konkurranse om å være først ute med å fortelle det, også blant flere av mine venner. Men da var det sensasjonen, og ikke temaet selvmord, som var drivkraften.

Det er umulig å sammenfatte og gi noen generell forklaring på hvorfor folk tar livet sitt. Hver og én har sine enkle eller sammensatte årsaker.

Depresjon, sorg, oppgitthet, isolasjon, mobbing, rus håpløshet, eller en kobling av flere av disse, er noen av grunnene. Og det skjer hele tiden.

Selvmord er i dag den vanligste dødsårsaken blant unge mennesker, også i dette landet, og det er all grunn til å snakke mer om det. Ikke mindre.

Også med dem som sitter igjen, de som sliter med dårlig samvittighet og personlig paranoia. Kunne jeg gjort noe? Kunne jeg gjort mer? Kunne jeg forhindret det? Hundretusener bare i dette landet sliter med slike tanker.

Akkurat så enkelt og banalt er det. Og akkurat så forbanna vanskelig er det. «13 Reasons Why» (litt klønete og unødvendig oversatt til «13 gode grunner» på norsk) er i seg selv neppe spesielt lærerik, da det først og fremst er en serie ment for å underholde.

Moralen, i den grad serien veiver et flagg, er å være snille med hverandre, ikke mobbe, vise forsiktighet i bruken av sosiale medier etc. Allmenngyldige prinsipper det er vanskelig, enn si meningsløst, å si seg uenig i.

I Trondheim kommune gikk det forrige uke ut et skriv til foreldre og foresatte, der de ble bedt om ta ekstra vare på ungdommene sine, i kjølvannet av selvmord og selvmordsforsøk blant unge i området.

Her ble også TV-serien spesifikt nevnt. Man skal virkelig ikke latterliggjøre en slik advarsel, men å advare mot å se serien har neppe noe for seg. Men bør heller se på seriens aktualitet og popularitet som en gyllen mulighet og ei god anledning til få snakketøyet i gang om selvmord hos det offentlige, hos helsepersonell, hos lærere, hos foreldre og foresatte, og også blant de unge selv.

Det er da vanskelig å skrive om temaet uten å gå seg fast i hengemyrer av klisjeer og selvfølgeligheter, men man må likevel prøve.

Jeg har ingen livsmotto eller spesifikke læresetninger jeg lever etter, og jeg tror det er begrenset hvor stor påvirkningskraft jeg og andre voksne har overfor unge mennesker.

Hver generasjon har sine koder, sitt språk og sine måter å se verden på. Men jeg har aldri angret på at jeg har tatt den ene telefonen, dratt på det ene besøket, tatt initiativ til den litt kleine samtalen eller gitt den ekstra klemmen.

Jeg har bare angret på de gangene jeg ikke har gjort det, og sånn tror jeg de fleste andre også har det. Vi fjerner intet med taushet. Ei heller selvmord. Og da må vi heller bruke en aktualitet skapt gjennom en serie til å snakke mer sammen.