Det første som slår meg er sjokk. Så en skremmende følelse av at vi har vært gjennom dette før. Deretter er det sinne. Rent sinne. Vi har gjort dette før! Vi vet hvordan dette ender! Lærer dere aldri?!
Før de som tar til motmæle mot meg hauser seg opp: Jeg er fullt for ytringsfrihet! Det må jeg jo åpenbart være ettersom jeg selv benytter meg av den akkurat nå.
Jeg er av den oppfatning av at alle har rett til å tro på det de tror på, å slåss for det man mener er rett og å være den man er – men ikke hvis det du tror på er å skade andre. Ikke hvis det du slåss for er å drepe andre. Ikke hvis den du er ikke er et dugelig menneske.
Dugelig sier jeg, for det holder med det. Du trenger ikke være et skinnende prakteksemplar av etiske prinsipper. Alt du trenger er å ha et fnugg av sympati, en ørliten dose empati (du vet, det som skiller oss fra psykopater), også kjent som det vi kaller menneskelighet.
Når alt kommer til alt er det bare én ting som gjelder: Du har ikke rett til å skade andre mennesker. Du har heller ikke rett til å oppfordre andre til å gjøre det.
Likevel er det nøyaktig det Den nordiske «motstandsbevegelsen» oppfordrer til! «Motstandsbevegelsen», sier jeg syrlig. I mine øyne er det ikke snakk om noen motstandsbevegelse, derimot ekstremisme.
Hatet har nådd en slik høyde at det ikke lenger holder å kommentere Facebook-innlegg med «homoer skal dø!» eller rope det etter et 17. -maitog i Finnmark.
Nå slippes de løs i gatene våre. Der marsjerer de og sprer frykt og hat – med vårt statsoverhodes og politiets velsignelse gitt gjennom tillatelse.
Dette er ikke en motstandsbevegelse mot homofile, men mot mennesker. Mennesker som på en ubetydelig måte skiller seg fra andre mennesker. Hvorfor? Fordi noen har bestemt seg for at akkurat disse menneskene fortjener, nei, må hates.
Hvorfor? Fordi hat sprer frykt og i frykt finnes makt, og denne makten – den er alt det til syvende og sist handler om.
Den «rene» rasen dere i Den nordiske motstandsbevegelsen drømmer om kommer til å være dynket i blod. Barnas blod.
Barn som hater seg selv så sterkt, fordi det er det de har blitt lært opp til å gjøre, at de tar livet av seg. Kjærlighetens blod. All kjærlighet delt mellom to av samme kjønn, kastet bort fordi noen ikke likte å se de holde hender på åpen gate.
Menneskelighetens blod. For det dere skaper – det dere er i ferd med å bli – det er ikke mennesker, men monstre. Og dere kaller oss unaturlig.
Hva er unaturlig med kjærlighet? Med å elske, med å tro, med å være?
Jeg vil ikke ytterligere diskutere de marsjerende ekstremistene. Det er ikke dem det skal handle om her. De jeg vil rette min stemme mot, mitt sinne, min frykt og redsel, og min fornuft, er de som lar dette skje.
Det er vi som tillater grupper som Den nordiske motstandsbevegelsen å vokse fram, beskyttet av deres rett til ytringsfrihet. Dette er ikke lenger en sak om ytringsfrihet.
Det er en sak om menneskerettigheter, ja, men ikke ytringsfriheten, derimot ens rett til liv, frihet og sikkerhet. Forstår dere ikke (og nå henvender jeg meg til den norske stat, inkludert vår statsminister, vår regjering, våre kommuneledere og vårt folk) at ved å tillate nynazistene å marsjere på dette vis, sender en beskjed om at deres idealer er godtatt?
Forteller dere meg at det er greit at de sprer budskapet om hat? At det ikke er et problem at de stiller det norske folk – førstegenerasjons eller ei! – opp mot hverandre?
At det er null stress at jeg ligger her og er livredd for at hun som sover ved siden av meg skal såres på verst tenkelige, mest brutale vis?
Det Den nordiske motstandsbevegelsen egentlig vil ha er makt. Det står det som andre mål på lista deres. Den eneste grunnen til at det står som nummer to og ikke én, er fordi stopp av masseinnvandringen (som forresten den norske økonomien er fullstendig avhengig av hvis det norske folk fortsetter å ville utdanne seg til det de vil!) tydeligvis var viktigere.
Ingen organisasjon opprettet med et rent ønske om makt er bygd på etiske prinsipper. Hvorfor lar vi en slik organisasjon få fritt spillerom?
Ved å ignorere dem gir vi de mindre makt, vi bukker ikke under eller synker til deres nivå. Men ved å ignorere dem gir vi de også muligheten til å spre ekstremismen. Det er nå blitt nødvendig å si stopp. Det er nok nå.
Vi har levd denne historien før og den endte med en verdenskrig. Generasjonen som har vokst opp og nå løper i gatene og oppfordrer til å velte makteliter, de har ikke levd gjennom en krig.
De kan ikke i sine villeste fantasier forestille seg grusomheten. Men vet du hvem som kan? Flyktninger.
Flyktningene de så desperat vil ha kastet ut av landet. Flyktninger som like gjerne – som faktisk engang for ikke veldig lenge siden var – oss.
Flyktninger er resultatet av krig! Det er resultatet av det Den nordiske motstandsbevegelsens ønske om å utrydde mennesker som ikke ser nøyaktig ut som dem selv eller som ikke ligger med de motstandsbevegelsen dømmer som egnet partner.
Gjett hva? Vi er ikke avlsdyr for deres prosjekter. Vi er ikke og trenger ikke å være en «ren rase»! Vi er mennesker, like mye verdt som hver og en av dere hjerterå, kalde, hatefulle mennesker som er med i eller støtter en ekstremistgruppe som Den nordiske motstandsbevegelsen.
Dere hater oss så mye? Vi som lar dere marsjere i gatene, vi som lar dere få tro det dere vil, vi som lar dere få herje fritt etter deres egne ønsker?
Dere er barn. Blinde, grådige, egoistiske, ignorante barn. Og vi andre, vi må nå være de voksne, og noen ganger må de voksne faktisk si stopp.
Så si stopp. Dette er ikke ytringsfrihet. Dette er ikke rettferdighet.
Er det rettferdig at imens jeg leser nyheten om at politiet tillater marsjen i Fredrikstad, kjenner jeg hjertet mitt synke av skuffelse og frykt?
Er det rettferdig at imens Den nordiske motstandsbevegelsen får herje fritt, ligger jeg her, skremt og redd for at de en dag kommer til å ta hun jeg elsker, ikke bare fra meg, men fra verden?
Jeg oppfordrer ikke til vold, heller ikke til hat, men til fornuft og forståelse, respekt og likeverd. Jeg oppfordrer til å si stopp! Før det er for sent.