Du kan jo selv tenke deg hva det ville hatt å si for økonomien din, om du måtte punge ut 10 000 kroner hver eneste dag, attpåtil til noe så jante-misunnelse-urettferdig-kommunist-kjipt som formuesskatt.

Ti tusen hver dag. Det blir flere hundre tusen på en måned, det. I løpet av et år snakker vi sannsynligvis om millioner! Tenn et lys. Tenn mange lys. Be en bønn for Bjørn.

Jeg er personlig av den oppfatning at det skal være lov å uttrykke misnøye med noe, selv om du har det bra. Også de aller rikeste og mest privilegerte må ha den samme retten som alle andre, til å meddele forhold i samfunnet de ikke synes er perfekt, uten å bare få slengt etter seg et «Og det snakker du om!»-grynt på autopilot.

Skulle man følge en slik logikk, ville det i grunn ikke vært så mye å klage på for så mange her i landet, målt opp mot resten av verden. Men vi klager likevel på forhold vi finner problematiske eller irriterende i våre liv, og vi blir aldri helt fornøyde. Heldigvis. Jeg er redd en verden der alle forfekter å være tilfredse. Utopien er for fjern.

I Oslo bruker de å spise frokost sammen inni den liberale tankesmien Civita. Der diskuterer de samfunn, krig og fred og politikk og sånn. Sist torsdag hadde de nok et frokostmøte, arrangert av Civita i samarbeid med NHO.

Gjesteforeleser, for å gi åndelig næring til frokosten, var Bjørn Dæhlie. Skilegenden, idolet, det nasjonale ikonet og forretningsmannen Bjørn Dæhlie. Han er sint. Sint på det han kaller «den særnorske formueskatten».

Leder i smia, Kristin Clemet, bruker å tvitre fra frokostbordet. Torsdag morgen skrev hun følgende hjertesukk: «Dæhlie ble sterkt beundret som idrettsmann, hadde støtteapparat, finansiering, ble omfavnet av politikerne og fikk null skatt» [kort pause og ny tvitring] Som forretningsmann opplever Dæhlie en helt annen verden. Enorm risiko, formuesskatt som «medalje» hvis man får det til, og lite heder og ære»

Det er dette noen nå stusser over. For eksempel VG, som har intervjuet Dæhlie, og bedt ham utdype synet.

– Jeg betaler min normale skatt både privat og gjennom mine selskaper med glede, men med ett stort unntak, og det er formuesskatten som en får i fleisen når en lykkes i næringslivet.

At noen årvåkne folk påpeker at Dæhlie står oppført med kroner 0 (null) i inntekt er nå én sak. Da er det jo lett å skatte med all den glede man har. I likhet med et annet offer for de blodig urettferdige skatteordningene vi har i Norge, Stein Erik Hagen, vil nok Dæhlie hevde at han uansett bygger samfunn ved å skatte fra firmaet sitt, og således kan fritas noe av den slags surpomperi.

Så kan man sikkert hevde at det hele tatt ut av sin kontekst, at man ikke ser det store bildet. Vanlige folk har jo det med ikke å se det store bildet. Men det store bildet her er uansett at Dæhlie og Clemet insinuerer at det så beinhardt og tungt å være rik i Norge.

Ti tusen kroner hver eneste dag hadde selvsagt brukket ryggen økonomisk på noen hver. Undertegnede hadde gått personlig konkurs i løpet av få dager.

Men det alle med sånn enerverende sunt bondevett skjønner, er at slike summer henger sammen med nettopp – host! – formuen. Og Dæhlie beskattes fordi han er en vellykket forretningsmann, med bokførte inntekter nær en halv milliard siden han sluttet å sope inn medaljer og ble applaudert av hele det norske folk. Ikke for at AS Norge er kjipe.

Og det er nettopp dette underliggende budskapet man må slutte å postulere, som om det stemmer med virkeligheten, nemlig at Norge er et land hvor det er så vanskelig å lykkes, enn si bli verdsatt og heiet på om det går bra. Det er så mye bedre i utlandet, liksom.

Til tross for at ulikhetene øker også i Norge, er vi fortsatt et land med små forskjeller. Det skyldes både flaks og dyktighet. Flaks med massiv tilgang på lukrative naturressurser det er knapphet på. Dyktighet i form av en politisk stabilitet som gjør at vi, omtrent uansett utfall i et valg, har et land som styres noenlunde i samme retning.

Selv det ytre høyre, som nå sitter i regjering, er i praksis for både å skattlegge folket og å opprettholde avgifter som måker penger inn i fellesskapet. Og på ytre venstre er de fleste omforente med at det skal være lov å tjene private penger og eie noe for seg selv.

I 2015 slo endatil professor i samfunnsøkonomi Kalle Moene fast at det er lett å bli rik i et land som Norge, samt at antall millionærer per innbygger er høyere enn de fleste andre land i verden. Så helt forbanna håpløst er det heller ikke her på berget.

Dæhlie og Clemet setter opp Dæhlies suksess på idrettsarenaen mot hans suksess i kles- og eiendomsbransjen, og viser til at det er betydelig mindre medaljer og entusiastiske heiarop å hente på det første enn det siste.

Bortsett fra det rent åpenbare, at idrettssuksess knyttes opp mot nasjonal-, lokal- eller klubbpatriotisme, og dermed alltid er båret frem av supportere og fans, er jeg heller ikke enig i at det er så forbanna mye jante i dette landet, verken i form av festbremsfiendtlige skatteregler eller fra folk flest.

Jeg opplever stort sett at suksess sågar blir heiet på, både her i Tromsø og i landet for øvrig. Vi liker at artister fra våre nærområder får det til og har suksess, og idrettshelter og -heltinner med medaljer opplever vel så mye å bli møtt med beundring og tilbedelse, som nedrakking og skulende misunnelse.

Vi blir stolte når noen i næringslivet har gode ideer og jobber seg opp til en formue. Vi applauderer gründere og de som lykkes. Det finnes sikkert en og annen snurt og misunnelig nabo, slektning eller kollega, for all del, men i det store er det liten sosial risiko i å lykkes.

De som lykkes har det uansett – jevnt over iallfall – bedre enn de som ikke gjør det.

Og det er derfor folk som undertegnende (og muligens noen andre) reagerer med vantro når Bjørn Dæhlie, eller enda rikere folk som Stein Erik Hagen, Olav Thon, Kjell Inge Røkke eller John Fredriksen, sitter øverst i næringskjeden og brøler ned i systemet om hvor fælt, urettferdig og hardt det er å befinne seg på toppen. Og hvor vanskelig det er å komme seg dit.

Det er frivillig å satse. Og det er frivillig å være rik. Men dealen her i landet er at da deler vi kaka med resten av fellesskapet. Det er en av de mest grunnleggende byggeklossene vi har til å utforme et vellykket Norge.

Mens jeg skriver dette får jeg et pushvarsel på mobil fra Dagens Næringsliv. «Arne Fredly gir deg dine fem beste tips for å bli rik på aksjer», står det.

Det skal bli fint å lese, sammen med matoppskrifter og reportasjer fra et søkkrikt Norge på vei inn i feriemodus. Men pass bare på at du holder formuen din under noen hundre millioner kroner. Hvis ikke kan det bli tøft.