Hvordan ville vi følt det hvis TIL-spilleren Runar Espejord bestemte seg for å forlate fotballen? Vi står overfor en lignende problemstilling når en av Tromsøs største, politiske talenter nå forlater sine verv.

Ragni Løkholm Ramberg, Arbeiderpartiets klart mest markante politiker i byen de siste par årene, meldte fredag at hun trekker seg som leder i byutviklingskomiteen og Tenk Tromsø. Selv om hun fortsetter i kommunestyret, må dette betegnes som et betydelig tap for Tromsø Arbeiderparti. Ja, kanskje også kommunen som helhet.

På mange måter har Ragni Løkholm Ramberg vært Kristin Røymos rake motsetning. Der ordføreren var ullen, var Ragni krystallklar i sin tale. Der Røymo har vært lite synlig, har Ramberg hele tiden vært til stede og markant i nyhetsbildet. Og der kommuneoverhodet har vært vinglete i møte med kritikk, har Ragni stått i stormen, og på ingen måte veket i sine standpunkter.

Rambergs periode er ikke så lang, men den har vært markant, og kjennetegnes ved en standhaftig evne til å fronte upopulære saker. Hun har forsøkt å få tromsøværingene til å løfte blikket og snakke om prinsipper og hvilket Tromsø vi dypest sett vil ha, der andre har kranglet fra sak til sak.

Selv om jeg på ingen måte har vært enig i alle hennes konklusjoner, står hun for et vidsyn Tromsø trenger. Hun besitter også ureddheten som kreves for å fremme dette. Det er det politikk dypest sett handler om når den utføres rett.

Ragnis idé om en gågate fra Kystens Hus til brufoten var spennende og radikal, men har foreløpig møtt for mye motbør til at den materialiserte seg. Hennes visjoner for Stakkevollan tvang en også til å tenke nytt på boligfronten, og strandpromenaden fra Sydspissen til Stakkevollan vil nok være en kjempebonus for byen.

Innføringen av bomstasjoner mellom de fleste bydelene i Tromsø, var der hun møtte mest motbør fra folk, meg selv inkludert. Men selv her fortsatte hun å fremheve det flotte vi ville kunne få utført for pengene – kollektivrevolusjonen, som hun kalte det – snarere enn å snu kappa etter vinden.

Poenget er bare at uten politikere som Ramberg, er det ingen der som tvinger en til å tenke større, og det er farlig. Det gjelder både om man er enig eller uenig i det hun fremmer.

Jeg håper ikke jobben hun snart begynner i, som prosjektleder og jurist for Totalrenovering, er første skritt i retning av at hun forlate politikken for godt. Tromsø er ikke velsignet med så altfor mange politikere av det formatet, og hvis en av dem velger å gjøre noe annet, er det et tap for byen.

At det kan være kjærkomment å fremover være visjonær uten konstant å få skyllebøtter for ens engasjement, er forståelig. Jeg håper imidlertid ikke det har vært en faktor for å velge bort toppverv i kommunen, og at mine bange anelser blir brutalt tilbakevist ved at hun om litt vender tilbake til toppolitikken.