Utdanning har tatt form som enda ett tannhjul i maskineriet som driver oss mennesker fra hverandre og splitter oss i to grupper, yrkesfag og studiespesialiserende. Fremtiden avhenger av et bredt spektrum av utdanning i befolkningen, og i den mest opplyste tiden hittil i historien skulle man tro at det var enklere å drepe gamle stigma og statussymboler assosiert med høyere utdanning.

Som vanlig er mennesket mer interessert i å finne forskjeller og hva som skiller meg fra deg, enn å bruke de forskjellige kvalitetene våre for å forme samfunnet til sitt potensial. Dette gjenspeiles i konflikten mellom yrkesfag og studiespesialisering.

Hvorfor velger så få elever yrkesfag? Et godt spørsmål med mange svar. Et er sammenhengen mellom geografi og jobbtilbud. Enkelte områder har en større andel jobber som krever teoretisk utdanning. Hvis det samtidig er lite arbeid for elever med fagbrev, ville det logiske svaret være å ta teoretisk rettet utdanning. Et annet alternativ vill være å flytte til et område med bedre jobbmuligheter.

”B-stempelet”, som er assosiert med yrkesfag nå for tiden, er ganske ufortjent. Sosiologen Ole Johnny Olsen har forsket på yrkesfagenes status og kommet fram til at stigmaet der studiespesialisering er veien til suksess ikke er så realistisk som man skal ha det til. Det er vanligere at den drømmen slår feil enn at den går i oppfyllelse.

Politikere har også vært med å påvirke denne holdningen til yrkesfag. Ved å tilby mer praksis til elever som sliter på skolen, tar man ikke tak i problemet, men går rundt det. Det er ikke nødvendigvis teorien som er ille, men at elevene ikke ser poenget, målet eller har interesse for faget. Det er nok til å ta motivasjonen fra mange. Skolen bør være en bredere plattform som tilbyr mer enn matte, norsk, engelsk, samfunnsfag, naturfag og gym. Å trykke ned et barn under utvikling som sliter, er det verste du kan gjøre.

Press og forventninger styrker saken til studiespesialisering og stigmaene knyttet til dem. Det er noe som kommer helt fra barneskolen. Foreldre presser barn til å få gode karakterer og bestemmer ut ifra det hva barnet deres egner seg til. Det som er feil med dette er at det skaper et helt feil fokus for barnet. Istedenfor å la seg motivere av sin egen interesse for faget må det presses på og motiveres av en frykt for å være dårlig.

De som ikke består havner bak og må gå om igjen. De som ikke består får automatisk lavere status og blir stemplet som ”idioter” og ”tapere”. Nå mener jeg ikke at man skal la barn velge hva de vil gjøre på skolen i så lav alder, men at presset ikke er sunt. Det er noe jeg vet av personlig erfaring. Dette presset ga meg tunnelsyn og et helt feil fokus gjennom hele min barndom, der jeg bare siktet på høye karakterer og brydde meg ikke så mye om hvert fag utover det.

Det er klart mange blir usikker på seg selv hvis foreldrene sier en ting, vitnemålet noe annet og selv vil man ingen av de to. De jeg vet som har valgt yrkesfag, da særlig byggfag og TIP, har gjort det av egne interesser, ikke noe de lærte på skolen de siste ti årene. En annen grunn er at de var så lut lei av grunnskolen med bare teoretiske fag at de ville ha en videregående utdanning uten teoretiske fag, som ikke interesserte dem i det hele tatt.

Jeg forstår mange velger det sikre alternativet, studiespesialisering. Dette er noe kjent og kjært og som regel noe foreldrene vil støtte. I mitt tilfelle hadde jeg ganske gode karakterer og kunne kommet inn på hvilken som helst skole jeg ville etter ungdomsskolen. Jeg hadde tenkt i årevis på hva jeg skulle bli og landet på styrmann med bakgrunn som matros.

Foreldrene mine syntes det var en kjempeidé og støttet meg fullt ut. Lærerne mine, kompisene mine og alle andre jeg snakket med om utdanningsvalget mitt, så på meg som om jeg hadde blitt gal. At jeg skulle kaste bort talent for teoretiske fag på en praktisk utdannelse. Jeg ble overrasket over reaksjonene, nesten fornærmet av deres arroganse og ignoranse for yrket og utdanningen.

Dette stigmaet i samfunnet håper jeg vi klarer å utrydde. Det hjelper ingen og fører ikke noe positivt med seg.

Et annet problem med mengden elever på studiespesialisering kontra yrkesfag, er at vi mister kompetansen i faget. Vi blir nødt til å importere arbeidskraft. På den måten blir vi en nasjon med akademikere, som ikke har noen praktisk kompetanse i et fag og er totalt avhengig av utenlandsk arbeidskraft for å få jobben gjort.

La oss si at det går. La oss si vi ikke trenger praktiske arbeidere lenger, men erstatter dem med utenlandsk arbeidskraft. Det som skjer når man har en akademisk ledelse i et praktisk yrke er at de kan ha vanskeligheter for hvordan disse jobbene skal utføres i praksis. Dette fordi de ikke har noen praktiske assosiasjoner til jobben.

Praktiske arbeidere har godt av å ha en akademisk ledelse, men bare når de kombinerer sine kvaliteter. Da får man teoretisk forståelse og praktisk innsikt i faget. Det er her den ultimate løsningen kommer. En med praktisk bakgrunn kan ta en akademisk videreutdannelse for å kombinere kvalitetene fra begge feltene til en relevant basis bestående av kunnskap og ferdigheter.

Jeg sier ikke at den ene gruppen er bedre enn den andre, men det er skjevt fordelt i forhold til hvordan det burde være.

Studiespesialisering har fått en opphøyet status i samfunnet på ganske ufortjent vis, og yrkesfag trykket ned i gjørma. Dette skaper falske stigma som den oppvoksende generasjonen får indoktrinert fra fødselen.

Med mindre holdninger endres snart, kan dette bli et problem i fremtiden der vi har en overflod av akademikere og mister den praktiske kompetansen. Optimalt ville vi hatt et jevnbyrdig samarbeid mellom yrkesgruppene og på den måten utnyttet kvalitetene til begge.