Rettighetene til oss forbrukere har aldri vært sterkere enn i dag. Bytte/returrett, reklamasjon og den slags har blitt uhorvelig mye enklere enn før, og du kan med kjøpsloven i hånd hevde din rett til mer enn du sannsynligvis er klar over.

Dette er selvsagt bra, og noe det er all grunn til å bejuble. Og det er ikke bare rettighetene som har bedret seg. De samme varene har i tillegg blitt ekstremt mye billigere enn de var, attpåtil parallelt med at nasjonen Norge har blitt ditto rikere. Vi har sannelig trukket vinnerloddet, så de få uheldige i Norge som lever under fattigdomsgrensen må virkelig ha meg unnskyldt i denne sammenheng.

Å bli født i Norge som etnisk nordmann i løpet av de siste 50 årene er i utgangspunktet noe av det heldigste man kan oppleve, målt opp mot vår arts over hundretusenårige historie. Å vokse opp i et land med så mye rikdom fordelt på så mange, med alle de demokratiske rettighetene vi har, og det nesten totale fraværet på krig vi opplever, er det få som får gleden av å oppleve.

Snittalderen er historisk høy for begge kjønn, og tilgang på legehjelp, medisiner og moderne teknologi er fantastisk. Vi har rent vann, frisk luft og (relativt sett) lav arbeidsledighet. Rettsvesenet vårt oppfattes som rettferdig for de aller fleste av oss, og vi har krav på både utdanning og hjelp fra staten, om vi skulle bli syk og være forhindret fra å jobbe. Og den politiske situasjonen i landet er nogenlunde stabil, uansett regjeringssammensetning.

Så vi har det bra her under iskanten. Noen vil kanskje skyte inn at dette ikke bare er flaks, men at vi har jobbet og slitt for å komme dit vi er nå. På sett og vis kan man si at det stemmer også, men denne jobben ble i stor grad utført at dem før oss. Er du under 60 år i dag, er det vanskelig å tro på deg, om du forteller at du var med å bygge opp landet igjen etter krigen.

Ikke at det er noe gærent i det, men det kan likevel være grunn til å kjenne litt på den flaksen vi bemidlede i toppen av næringskjeden har blitt utdelt. Jeg kan verken skryte av å ha jaget bort nazistene, levd på rasjoneringskort eller bygget landet, og det er mange av oss i denne kategorien. Men jeg liker å bo her, elsker landet mitt, og ville ikke byttet med noen.

Nå skal man ikke være forpliktet til å være fornøyd med alt, man bør alltid bestrebe å gjøre samfunnet man lever i enda bedre, men vi later likevel til å ha blitt litt mentalt rammeskeiv av denne rikdommen, for vi vil åpenbart bare ha det enda billigere, samtidig som flertallet av oss bader i stadig mer luksus.

Jeg kunne saktens slått meg til ro med denne tankegangen, om det var slik at vi stoppet der, men slik er det ikke.

Samtidig som kostnadsnivået i samfunnet har gått ned, omvendt proporsjonalt med lønningene våre, og vi som forbrukere har blitt flinkere til å få det som vi vil, altså billigere, er vi også en befolkning som elsker å bruke penger på luksus som gir oss status. Tekniske dippedutter, dyre merkeklær, smarttelefoner, plastiske operasjoner, personlige trenere, treningsutstyr i +50 000-kronersklassen og vesker til det samme.

Folk som disponerer en SUV, en såkalt konebil og en Tesla, snøscooter, campingvogn og vannscooter, er samtidig rasende for at bensinprisene ikke er lavere, til tross for at norske bensinpriser – målt opp mot lønnsnivået i landet – slettes ikke er spesielt urimelige, om vi sammenligner oss med resten av Europa. Velkommen til Bisarro-land.

Vi har en konstant matvarekrig mellom kjeder som pusher ut mat billigere og i større mengder enn noensinne, samtidig som antallet øker på de familier som får all mat pakket ferdig i esker og levert på døra, attpåtil med vedlagte oppskrifter, så man i tillegg slipper å bruke unødvendige kalorier på å tenke selv. Parallelt med dette kaster vi 350 000 tonn spiselig mat i året, til en verdi av 20 milliarder kroner.

Vi opprettholder taxefreesystemet, til tross for at vi har monopol på alkoholsalg over disk, og til tross for at det er en meningsløs ordning som utelukkende favoriserer dem som reiser mye til utlandet, og til tross for at milliardene som måkes inn der sendes rett ut av kongeriket. Og skal vi avskaffe det, vil vi ha billigere alkohol i retur, samtidig som vi går på byen og drikker hipsterdrinker laget av råvarer vi ikke hadde hørt om for fem år siden, og drikker mikrobryggeri-øl som smaker såpe og er dyrere enn edel vin.

Strømmetjenestene har gjort at folk synes det er forkastelig å bruke mer enn en skarve hundrings i måneden for å få tilgang til millioner av musikktitler, og musikken avspilles gjerne via en smartphone til mange tusen kroner, over et kostbart, trendy og interiørtilpasset designanlegg, kjøpt for skattepenger eller bonuser på jobben.

Filmer og TV-serier skal det heller ikke betales for, man kan jo bare laste dem ned gratis på nett, og i verste fall kan man abonnere på Netflix eller HBO til en hundrings i måneden. Produktene sees på flatskjermer større enn panoramavinduer, som koster mindre enn det en 100-kilos TV med en 28-tommers CRT-skjerm gjorde for 20 år siden. Og på fyllinga stampes det berg av gamle kjøpefilmer på Blu-ray og DVD.

Aviser og magasiner vil man ha gratis, og man ler av hvor naive man var, som før betalte penger for å lese nyheter, når dette er noe Google og Facebook gir oss gratis i dag. Bøker kommer snart til å lide samme skjebne, og de som beklager dette er enten selvrettferdige forfattere og/eller bare verdikonservative sinker som er gammeldagse, kjipe og utdøende.

Flyreiser er i dag så billig at Norges befolknings ferievaner alene sannsynligvis besørger minst et par graders stigning i global sammenheng, og vi er sure på SAS som ikke er like dritbillig som Norwegian. Vi løper etter den joviale og konstant smilende Bjørn Kjos, og kaster penger etter ham, mens vi fråder og raser og tordner om noen av avgangene ikke går knirkefritt og det kødder til ferieplanene eller langhelga vår.

Hver gang vi møter kvist i Norwegian-systemet, hver gang de ikke har nok piloter til å serve de avgangene de har satt opp og tatt betalt for, sier vi at nå – NÅ! – er det pinadø nok. Da skal vi «ALDRI REISE MER MED NORWEGIAN!!!!!!» (pluss fem sinna-emojis), en boikott som pleier å vare helt til neste gang vi skal bestille flyreiser.

Hukommelsen taper hver bidige gang, i kampen mot drømmen om lave priser. Dessuten er det en nedfelt menneskerett å ha tilgang på flyreiser til andre kontinenter for bare et par tusen kroner. Man kan jo kjøpe seg ei lita klimakvote for en prosent av overskuddet, hvis man vil lette litt på samvittigheten.

Å kjøre konvensjonell taxi er bare sååååå 2016, all den tid idealistiske Uber sørger for å få deg frem til en latterlig lav penge frem til den romslige airbnb-leiligheten man kan slappe av imellom restaurant- og shoppingturene. Og for å legitimere det ytterligere oss forbrukere imellom, kaller vi det delingsøkonomi, og får det hele til å høres ut som et dugnadsstyrt spleiselag av Moder Teresa-aktige proporsjoner.

Det er sikkert de som kan forklare det rasjonelt, jeg tviler ikke, men jeg har fortsatt til gode å skjønne hvordan en ullgenser lagd og sendt fra den andre siden av kloden kan koste 200 kroner. Jeg sliter med å forstå at en bukett på 20 roser, sendt med fly fra Nigeria, koster 100 kroner i Tromsø, eller at vi velger å spise oksekjøtt produsert i Namibia, Botswana og Uruguay, mens vi latterliggjør norske bønder, kaller dem subsidiesnyltere, og snakker ned norsk landbruk.

Hva skal vi med mat? Vi har jo penger!

Jeg er ikke noe bedre enn andre, virkelig ikke. Jeg både fråtser og benytter meg av de mulighetene som er der. Men begynner likevel ikke dette å bli litt absurd? Er det lov å spørre, uten å få slengt i retur at man er sosialistkommunistmuslimrumpesatan? For det er sikkert dørgende kjedelig å høre det. At bak de fleste billige produkter er det noen som trykkes under skoen; enten i form av sviktende fagforeningsrettigheter, menneskerettigheter eller fattigdom.

Da Ryanair la ned rutene sine fra Rygge, angivelig fordi de ble pålagt en flyseteavgift på 80 kroner per passasjer, er det ikke for at de bryr seg om deg og meg eller sysselsettingen i landet, selv om de med en imaginær glorie rundt hodet skyver forbrukeren foran seg. De gjør det fordi de pisser på sine ansatte, hater å betale skatter og avgifter, og fordi de utelukkende er opptatt av fortjeneste. Det er iallfall et visst ideologisk gap mellom Ryanair og UNICEF.

Ikke at det er noe unikt, men det kan være greit å tenke på neste gang du «liker» en Facebook-post fra noen som utrøstelig sørger over at de ikke får råd til å reise til Liverpool, London eller Manchester for å se fotballkamper de gladelig betaler 2.000 kroner – per billett – for på svartebørs.

Billigere mat, billigere alkohol, billigere vaskepulver, billigere klær, billigere bensin, billigere juletrær, billigere biler, billigere flyreiser, billigere hotellrom og billigere taxi. Når blir det billig nok? Sannsynligvis aldri. Ikke før det blir gratis. Og da vil sikkert noen opprette gruppen «Vi som vil ha oljefondet utbetalt i cash», slik de var så heldige å ha det i Venezuela.

God sommer!

PS: Teksten er en omskrevet versjon av en kommentar som var på trykk 6. februar 2016, under tittelen «Vi som vil ha alt gratis».