Jeg har ingen innsikt i den enkelte saken, der en mor mener seg urettmessig behandlet av institusjonen. La meg gjenta og understreke det. Jeg aner virkelig ikke noe om den konkrete saken.
Det skal jeg heller ikke gjøre, av hensyn til både de involverte parter, regler om taushetsplikt og min totale uvitenhet om saken.
Det gjør neppe samtlige av de tusen medlemmene heller. Det er i hvert fall nærliggende å tro.
Likevel kommenteres det flittig fra, ikke alle, men fra et lite utvalg av gruppen, der en spesifikk ansatt i barnevernet omtales i lite flatterende ordelag.
«Man kan lure på hvorfor hun er så ond og tar andres barn».
«Se det tomme blikket. Disse løgnerne spises opp innvendig».
«Er nok en liten djevel tenker jeg. Søt utenpå og jævlig inni».
Og det ligger der ute, med fritt innsyn for alle som vil se. Det er selvsagt ikke greit.
Barnevernet har gjort feil, og de kommer sikkert til å gjøre feil i fremtiden også. For hva jeg vet kan det godt hende de har begått en feil her også. Men det er likevel en god anledning til å minne om hva barnevernet faktisk er.
Barnevernet skal – naturlig nok – verne barn, som er de mest forsvarsløse og utsatte av alle i samfunnet.
Som oftest bryter de inn i familiære anliggender der det foreligger bekymringsmeldinger fra barnehage, skole, lege, naboer, venner, familie eller andre som har funnet det nødvendig å gå til det drastiske skritt det faktisk er å melde fra.
Noen ganger gis det bekymringsmeldinger uten at det er reelt grunnlag for det, og det er selvsagt svært alvorlig for dem som blir rammet av det. Som oftest vil man da få klarhet i de faktiske forhold og ryddet unna mistanker. Heldigvis.
Det er heller ikke slik at barnevernet bare tropper opp hos helt tilfeldige folk, fordi de besitter en eller annen slags egoistisk og bisarr trang til å frarøve barn fra trygge og stabile hjem.
Da hadde institusjonen vært lagt ned for lenge siden, og vi hadde sittet tilbake med gamle tukthus og andre middelalderske ordninger vi heldigvis har lagt på historiens skraphaug.
Barnevernet griper sjelden inn. Sannsynligvis for sjelden. Barnevernets største pine er sannsynligvis alle de tilfellene der de ikke griper inn, men heller burde gjort det.
Barnehager, skolevesen og menigmann og -kvinner sitter nok på betydelig mer dårlig samvittighet over de sakene der bekymringsmeldinger ikke er sendt, enn motsatt.
Det betyr selvsagt ikke at det ikke blir begått feil, og blir feilene begått får vi naturlig nok, ofte høre om dem.
Foreldre og foresatte vil som oftest alltid mene at de selv er gode og flinke med sine barn, og det er ikke vanskelig å skjønne fortvilelsen og desperasjonen når overtramp blir begått i deres disfavør.
Dog står faktisk barnevernet for en uendelig rekke av saker der deres inngripen har berget både liv og skjebner. Det er flest slike historier.
Langt på vei de fleste som jobber der er utdannede folk som til daglig jobber med én eneste intensjon, nemlig å hjelpe barn. Avgjørelsene om å gripe inn i de enkelte tilfellene er komplekse, og de tas i samråd med mange involverte.
Én person kan ikke ut fra eget forgodtbefinnende bare gå ut og hente uskyldige barn fra hjem der alt er tipp topp, for at de har lyst.
Jeg klandrer ikke fortvilte foreldre som går ut i offentligheten når de føler seg urettferdig behandlet, men de som deltar i sosiale medier, er medlem i støttegrupper og medvirker til at spesifikke personer som jobber i barnevernet blir uthengt, bør tenke seg om noen ganger før de lar det sildre ukvemsord i kommentarfeltene.
De som er dypt følelsesmessig involverte i en sak (uansett hvilken side de står på) er dessuten sjelden i god stand til å vurdere en sak nøkternt og klart. Det er derfor vi har uavhengige nemnder og domstoler.
De som jobber for barnevernet er dessuten underlagt taushetsplikt, og har (heldigvis) ikke lov til å delta i noen offentlig disputt, for å tale en sak fra sitt ståsted.
Derfor oppnår man sjelden noe med følelsesladde og ensrettede prosesser i sosiale medier, annet enn å forverre situasjonen, og der barna på toppen av det hele blir ytterligere utsatt for press.
Vi skal være smertelig glade for at vi har et barnevern, at det er en institusjon hvis primære oppgave er å verne om barna i samfunnet vårt. Uten barnevernet hadde landet vært mindre trygt for dem som trenger trygghet aller mest.