Det er likevel en historie som virkelig har rørt meg, og den handler om nettopp brennevin. Eller, det vil si, det er elementer av brennevin i den. For det den egentlig handler om er kjærlighet. Pur kjærlighet.

I ti år drev jeg ei platesjappe i Storgata her i Tromsø. I åtte av årene lå Vinmonopolet vegg i vegg, noe som gjorde at jeg den dag i dag er på hils med de aller fleste av polets faste og beste kunder. De som drikker hver dag. Fordi de er helt avhengige av det for å komme seg gjennom dagen.

Noen av dem var også eksepsjonelt glade i musikk, og på ei platesjappe blir man ikke nektet servering om du er berusa, enn så lenge man oppfører seg pent. Og det var mange av dem som oppførte seg regelrett eksemplarisk, og som jeg definitivt satte uhyre mye høyere enn flere av de mer anspente og alvorstyngede streitingene som gikk der.

Flere av pol-gutta hadde sågar stålpeiling på musikk, og mye av den musikken jeg digger i dag, er et direkte resultat av tips og faderlig kulturopplæring fra denne gjengen.

Det var likevel ikke uproblematisk å ha sjappe så nært Vinmonopolet. Det kunne være ganske ampert der, spesielt om morran, og de siste dagene før trygdeutbetalingen hadde kommet. Den første måneden av platesjappas liv måtte jeg til og med ha dørvakt fra nære venner.

På ei platesjappe, det sier jo sitt. Det var flere trefninger også, før situasjonen stabiliserte seg, så hjelpen var helt essensiell for å føle seg trygg på jobb. For det kunne være ganske røft, noe jeg har ingen behov for verken å romantisere eller sminke til.

Men vi ville gjerne ha et greit forhold til hverandre, butikken og gjengen på pol-hjørnet, og vi forhandlet derfor fram en uformell avtale om at de ikke fikk lov å tigge etter penger inne i sjappa. «Clean deal», som gutta sa.

Vi ville ikke at kunder på jakt etter godbiter på CD eller vinyl skulle bli forulempet av folk som tagg penger av dem, og derfor så vi oss nødt til å ha litt strengt regime på dette inne i lokalene. Butikken lå også i samme kvartal som Blårock, og jeg hadde sågar en slags nødknapp, på et internt callinganlegg, som jeg kunne trykke på, om det ble ekstra anspent og jeg trengte ekstra og ekstern muskelkraft.

Dealen vi inngikk var at alle var hjertelig velkommen inn, så lenge de kunne gjøre noenlunde rede for seg, og så lenge de var der i ærend for å utvide egen platesamling. Noen av dem pleide til og med å legge av penger når de hadde velfylte lommer, så kunne de komme på slutten av måneden, når økonomien var mer skranten, og hente seg ut noen skiver med The Residents eller kølmørk deltablues fra Mississippi.

Av og til husket de ikke helt dealen, om den var aldri så clean, så rett som det var kom de og ba meg om penger. De gangene jeg ga, ville jeg likevel alltid ha noe tilbake for dem, såpass egoistisk var jeg. Så en av de eldre gutta pleide å løpe ustø ærender for meg på Posten, med masse pakker i hendene og portopenger i lommene.

Vekslepengene stemte alltid, og pakkene ble bestandig levert. Man kødder ikke med slik tillit. Andre ganger måket han og kompisen snø fra fortauet eller vasket vinduer. Og til gjengjeld fikk de seg en slant som rakk til «ei kvart Kykkeliky», som de kalte det (ei kvartflaske Bitter, med ei tegning av en hane på etiketten; derav navnet).

Så det var en dag jeg hadde finansiert ei kvart Kykkeliky til å sparke i gang dagen hans, at en av kompisene hans kom bort til meg og sa at han skulle fortelle meg rørende historie, om jeg ga ham en femtilapp. Det var en av mest vel anvendte femtilappene jeg har brukt.

Kompisen hadde en gang sittet i fengsel, sa han med stødig og nysmurt ølstemme fra Ølhallen, eneste som åpnet klokka ni om morran, en time før polet. Også den gang, fortsatt han, hadde han vært sprittørst, og han satt inne dømt for noe han hadde gjort i fylla.

Men kjæresten vendte ham ikke ryggen. I ekte kjærlighet vender man ikke sin kjære ryggen, om han eller hun sitter aldri så mye inne. Så hun besøkte ham så ofte hun kunne. Og hun hadde alltid med seg en pose med appelsiner.

Han var så ualminnelig glad i appelsiner, fortalte hun vokterne. Ikke juice, men store, runde appelsiner med skall. Og gjennom hele soningstiden hans bar hun til sammen flere hundre kilo appelsiner som ble med helt fram til cella til kjæresten.

Men det var ikke noen vanlige appelsiner. For hver eneste appelsin hadde hun nennsomt behandlet med den største kjærlighet, ved å stikke ei sprøyte inn i dem, for så å injisere fruktkjøttet med rikelige mengder vodka.

Vel inne på cella kunne kjæresten således skrelle fruktene sirlig, og så spise seg god og full på den nydeligste screwdriver, vel vitende om at han ikke ble mistenkt av de fengselsansatte, og med en betryggende tanke om der ute var det noen som elsket ham; som elsket ham så høyt og inderlig at hun flere hundre ganger rundlurte både lovverk og voktere. Med frukt.

Jeg vet ikke om det var noe spesielt med den dagen. Men jeg fant altså plutselig meg selv stående på fortauet i Storgata, klinke edru på en formiddag, mens jeg klemte hendene til en sliten og brisen mann, og merket uventet hvor grepet av sentimentalitet jeg ble.

Livet tar sannelig noen rare vendinger av og til. Det var nok noe med den usvikelige kjærligheten i dette. De imaginære bildene av en ensom og angrende mann som satt og spiste appelsiner, kjærlighetsappelsiner, mens varmen strømmet ut i årene og la en beskyttende hånd rundt noia, ensomhet og anger.

Så historier om brennevin kan være både vakre og rørende. Og de kan ha en slags happy ending. Det er bare å tilføre dem en femtilapp, ei kvart Kykkeliky og noen poser appelsiner. Og bunnløs, ektefølt kjærlighet.