Da North Energy ble starta i 2007, skulle det være beviset på hvordan oljeeventyret i nord ville være. Selskapet proklamerte at de skulle være Nord-Norges oljeselskap, med sete i Alta og distriktskontor i Tromsø og Oslo.
10 år senere er det bare distriktskontoret i hovedstaden som er igjen, og nordnorske kraftselskap har tapt nærmere 100 millioner på å investere i det som skulle være et nytt kapittel i nordnorsk oljeselskaper. Jeg, du og resten av skattebetalerne har tapt enda mer.
I løpet av de 10 årene North Energy har eksistert, har de mottatt om lag 2 milliarder kroner fra staten, uten at de har noe å vise for det. Hvordan kan det bli så ille? Fordi det er staten som tar den finansielle risikoen som leteboringer medfører.
Og North Energy har ikke funnet et eneste drivverdig funn i løpet av sine 10 år. Dermed har våre skattepenger gått til det som tidligere er beskrevet som et «Lottospill på børsen» (1).
Det er godt nytt for klimaet at vi ikke bygger ut nye felt, og at North Energy ikke klarte å finne noe de kunne utvinne, men for pengepungen vår er det dårlig nytt. Fordi skattesystemet vårt legger opp til at selskaper som North Energy, som aldri gjør et eneste funn, likevel blir sittende igjen med svært store summer fra staten.
I møte med dette paradokset er det vanlige svaret fra landets største parti at petroleumsskatteregimet skal virke nøytralt, og at olje- og gasselskapene betaler 78 prosent skatt, blant de høyeste skattesatsene i verden for denne type virksomhet. Det er selvsagt helt rett, men det gjør ikke verken leterefusjonsordningen eller avskrivningsreglene mindre problematisk.
Da leterefusjonsordningen ble innført tidlig på 2000-tallet, var det nettopp for å oppfordre til mer leteaktivitet, og at flere og mindre selskap skulle kunne delta i dette. Om vi nå skal se helt bort ifra at verdens klima ikke tåler at vi leter etter mer olje og gass, er dette likevel problematisk.
For selv om selskapene må betale 78 prosent skatt dersom de finner nok olje eller gass til å bygge ut feltet, er det ikke bare naivt, men rett og slett uhørt å tro at de finansielle risikovurderingene ikke blir påvirket av at noen andre betaler størstedelen av kostnadene knyttet til leting.
Når vi da i tillegg vet fra skattelistene for 2015 (2) at av 74 selskaper, var det kun 20 som var i skatteposisjon. De resterende 54 selskapene fikk utbetalt til sammen 13,3 milliarder kroner fra statskassa. Fra 2005-2015 har det blitt utbetalt over 90 milliarder kroner gjennom denne ordningen. 90 milliarder av våre penger.
I tillegg til leterefusjoner, har oljeindustrien et særfradrag som heter friinntekten, hvor de kan skrive av 22 prosent av det driftsmidlene koster, i tillegg til at industrien har svært gunstige avskrivningsregler som gjør at de får avskrevet verdiene sine på bare 6 år. Om vi skulle fulgt den logikken ville altså en oljeplattform vært verdiløs etter 6 år.
Skatteregimet for petroleumssektoren er lagt opp slik at staten skal ta lik prosentandel av risikoen og inntektene. Men ifølge oljeskattekontoret er den reelle skatten som oljeselskapene betaler mindre enn 78 prosent, fordi det er en rekke fradrag de kan skrive av. Dermed er ikke skatteregimet for oljeindustrien nøytralt.
Før helga sendte North Energy ut melding om at de selger eierandelen sin til oljeselskapet Lundin. Det betyr at North Energy får nye 200 millioner kroner fra den norske stat. Det er nok en gunstig skatteregel som North Energy får utnyttet.
Oljeselskaper som avslutter virksomheten på norsk sokkel med underskudd, får utbetalt skatteverdien av udekket underskudd. Eller, sagt på en annen måte, staten tar regninga, også når selskaper trekker seg ut av norsk sokkel, eller legger ned, uten å tjene penger.
Skattesystemet i Norge har blitt utarbeidet av en gjeng mennesker som har hatt på seg tidenes oljebriller. Systemet er nærmest rigget for at oljeselskaper skal ta risikoer de aldri ville tatt, om ikke staten betalte.
De største taperne som sitter igjen da, er deg og meg.
1: Lottospill på børsen2. Skattelistene for 2015
