Det er ennå halvannen måned til valget, men allerede vet vi hvem den store vinneren kommer til å bli. Selv om Senterpartiet skulle stupe på meningsmålingene de siste ukene, vil de fortsatt ende opp med å gjøre et av sine beste valg i historien.

På en måling InFact offentliggjorde 19. juli har partiet 17,2 prosents oppslutning i Troms og 15,4 i Finnmark. Med det har de passert Høyre og Fremskrittspartiet i begge fylkene. Mye tyder på at man vil se et lignende mønster i samtlige rurale områder.

Det har blitt gjort mange forsøk på å analysere fremgangen, men der Senterpartiet tidligere scoret på enkeltsaker – som EU-motstand og bondeoppgjør – er det nå en verdensomspennende trend de nyter godt av.

Samme hvor lite Sandra Borch og Trygve Slagsvold Vedum liker å innrømme det, kommer man ikke utenom at det er mye av samme fenomenet som ga oss Brexit og Trump, som gjør seg gjeldende her.

Selv om ulvemotstanden har hjulpet dem til en «all time high» i Hedmark, kan ikke det forklare hvorfor Sp seiler fram alle andre steder. Heller ikke skjerming av Lofoten, Vesterålen og Senja fra prøveboring kan forklare fremgangen på landsbasis, selv om det åpenbart hjelper dem i nordområdet.

I denne saken har imidlertid Venstre og SV også vært klar i sin tale, uten at de har opplevd noe i nærheten av samme uttelling. Torgeir Knag Fylkesnes (SV), som har vært den klareste forkjemperen for kystfiskerne i nord, opplever rett nok medvind som gir over to prosents økning siste måneden i begge de nordligste fylkene. Ellers i landet har imidlertid ikke hans heroiske arbeid fått lignende effekt.

Til det har Sosialistisk Venstreparti tullet seg bort i for mange rare kampsaker under årets landsmøte. Både «utmelding av NATO» og «avkriminalisering av narkobruk» har blitt møtt med hoderisting fra svært mange hold.

Den tredje kandidaten til å stikke av med «protestrøyrsla» er Venstre, men selv om de har vært enige med SV og Sp om verning av Lofoten, Vesterålen og Senja, har de vært tilhenger av fylkesreformen, noe som gir få jubelrop i utkantstrøk.

I tillegg har de vist seg særdeles vinglete når det gjelder hvilken regjering de vil støtte. Trine Skei Grande gikk hardt ut i forkant av landsmøtet og sa at hun ikke kom til å «backe» en ny blåblå regjering. Etter høylytte protester fra blant annet stortingsrepresentant Abid Raja (V) og nestleder i Venstre, Ola Elvestuen, ble det så likevel enighet om at de skulle være på blå side også i 2017.

I Storbritannia og USA er det først og fremst de ytterliggående høyrekreftene som har dradd fordel av ulmingen folk på landsbygda føler, hvorfor har ikke det skjedd i Norge? Det er først og fremst to årsaker til dette: 1) at Frp er i regjering og 2) at innvandringen til Norge omtrent har stoppet.

Fremskrittspartiet fungerer milevis bedre som opposisjonsparti når det gjelder å utnytte misnøye i folkedypet. Er man i regjering er det derimot vanskeligere, ettersom man sitter i posisjonen hvor man selv vil kunne rette på det som er feil. Harmdirrende innlegg om hvor urettferdig noe er for forskjellige undergrupper i samfunnet blir sånn sett vanskelig å fremme.

Hadde Norge vært i samme situasjon som vi var på senhøsten i 2015, er det godt mulig at Frp likevel hadde stukket av med gevinsten av ulmingen, men i og med at det knapt kommer noen flyktninger over grensa, vil ikke dette bli noe hett valgkamptema. Noe annet reelt valgalternativ på ytre høyre finnes heller ikke.

Og når det er sagt, gjør Per Sandberg neimen ikke stort for å hjelpe partiets oppslutning i Nord-Norge. Som fiskeriminister har han stått for en politikk som har falt kystfiskerne i de nordligste fylkene tungt for brystet, noe som har resultert i henholdsvis 4,3 og 3,1 prosents tilbakegang på litt over en måned i Troms og Finnmark.