Debatt

«Til oppdrettsnæringen»

Illustrasjonsfoto  Foto: Stian Jakobsen

meninger

For en tid tilbake traff jeg en gammel kompis på Obs-kafeen, der gamle historier blir som nye.

Vi satt og mimret om tiden da vi begge svetta og slet på tankbåter i den Persiske Gulf. Vi hadde begge sett blått hav og palmestrender så det holdt, så utsikten til Obs sitt varelager var helt grei for oss. Jeg hadde for lengst slutta på sjøen, mens han hadde jobbet for et amerikansk internasjonalt oljeselskap til pensjonsalder. «Vi var på det meste 6.000 ansatte i selskapet,» mintes han. «Ja, også tusen advokater som ryddet opp i oljesøl og skadeverk vi produserte rundt om i verden.»

Da han var gått slo det meg: Var dette egentlig også en karakteristikk av norsk internasjonal oppdrettsnæring, der «tusen advokater rydder opp»?

I Nordlys 27.07.17 har administrerende direktør i Sjømat Norge, Geir Ove Ystmark, et godt og forsonende innlegg. Likevel nevner han ikke med ett ord næringens store problem: Det som på de fleste norske dialekter heter en «møkker-dunge», og som ligger under hver eneste merd i hver eneste norske fjord. Den må bort, og oppdrettsnæringen kan gjøre det nå – frivillig – eller de kan bli tvunget til å gjøre det i fremtiden. Slamsugere og dykkere må i sving, og tanklektere må levere «dritten» til destrueringsanlegg.

«Møkker-dungene» består av fiskeavføring, død fisk, fôrrester, medisiner og kjemikalier, og de gjærer selv i kaldt saltvann. Men hvem vet, kanskje kan gløgge biologer og teknikere finne måter å nyttegjøre seg av dette avfallet i fremtiden. Min bestefar hadde neppe sett for seg at fiskesloet, som gjerne ble dumpet gjennom ei luke i gulvet på fiskebruket, kunne nyttegjøres gjennom ensilasje.

Aviser, medier og nettsider har – særlig det siste året – vært opptatt av oppdrettsnæringens rolle i samfunnet. Forurensing og lite igjen til lokalsamfunnet på den ene siden, og eksportverdier på den andre.

Forskere, oppdrettere og politikere har slått hverandre i hode med kjemiske formler, og mens noen kaller forurensingen for «næringssalter», kaller motstanderne oppdrettsnæringen for «kystfiskerens bøddel». At ville fiskeslag skyr fjorder med oppdrettsanlegg er vel på det nærmeste bevist, og at oppdrettsfisk som infiltrerer og overtar elver og vassdrag er bevist. Min løsning er å få oppdrettsfisken over i store tanklektere som enten slepes sakte, eller ankres i farvann med passende strømforhold. Fisken sluses over i tank etter tank etter som disse blir rengjort. Slamsugere får «dritten» over i en annen lekter, eller at oppdrettslekteren slepes til destrueringsanlegget.

Kan oppdrettsnæringen sammenlignes med amerikansk oljeindustri og deres «tusen advokater»? Hos meg ligger tanken og «ulmer». Det må i alle fall være fristende for store oppdrettskonserner å etablere seg i en liten, lutfattig og Robek-listet norsk kystkommune, vel vitende om at de kanskje 1.000 innbyggerne og deres kommunestyre har lite å stille opp mot konsernets juridiske apparat.For det er nå en gang slik verden er, og norsk lovgivning for oppdrettsnæringa ligger kanskje så mye som 20 år på etterskudd.