En sommerferie for noen år siden besøkte jeg Maihaugen ved Lillehammer. Her fikk jeg demonstrert en gapestokk. Et tidligere strafferedskap som var plassert foran kirken for å stille ut den dømte til allmenn spott og spe. Også på Tromsø Museum finnes en versjon av torturredskapet. Den gang, på Maihaugen, var jeg glad for at denne strafferedskapen var avviklet i Norge. Men, er den det?

I sommer har jeg over flere måneder gått daglig gjennom hovedinngangen mot nord på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø. Svært ofte møtte jeg en til fem pasienter som satt i rullestoler og var innpakket i sykehustepper mens de røykte. Noen måtte til og med ha hjelp av sine pårørende for å klare å røyke.

De ble trillet ut av sykehuspersonalet eller pårørende og parkert tett ved inngangen. Dermed kunne alle som kom og gikk til og fra sykehuset studere de. Det var ingen plass for denne aktiviteten inne i sykehuset. Det var jo røykfritt.

En dag stanset jeg og spurte forsiktig en av røykerne hvordan det var å sitte her ved hovedinngangen å røyke. ”Det er ingen stas”, var det korte svaret jeg fikk. Forsiktig fulgte jeg opp med et tilleggsspørsmål til to røykere om det ikke burde legges til rette for røykere på et sykehus. Svaret var: ”Vi er en døende rase, det er ingen som bryr seg om oss”. Det ble en tankefull sykkeltur hjem fra jobben denne dagen. Er det ingen som bryr seg?

I desember 2011 ble UNN et røykfritt sykehus, i alle fall på papiret. Begrunnelsen var hensynet til de andre pasientene. Som mangeårig kreftlege har jeg sett røykens konsekvenser. Kreft i øre-nese-hals området, lungekreft og blærekreft er ved siden av hjerte og karsykdommer ofte forårsaket av røyking.

Jeg har sett unge mødre og fedre dø, altfor tidlig fra sine barn, på grunn av kreft (med all sannsynlighet) forårsaket av tobakksrøyking. I dag er det en kjent sak at risiko ved operasjoner øker og effekten av cellegifter og stråleterapi blir dårligere om pasienten røyker. Risikoen for barnet øker om mor røyker under svangerskapet. Finnmark har den laveste forventede levealder og den høyeste andel røykere. Visst har røyken sine ulemper.

Andelen røykere er lavest blant høyt utdannede personer og blant disse finner vi oftest de som står for styre og stell. Har de den nødvendige kunnskap om røykens avhengighet? Er det bare å slutte, bruke snus, røykeplaster eller nikotintyggegummi?

Over mange år har jeg sett hvordan pasienter med en ødelagt helse stadig har forsøkt å kutte røyken. Men, de lyktes ikke. Avhengigheten var så sterk at til tross for kronisk obstruktiv lungelidelse (KOLS) med kronisk hoste og elendig lungekapasitet, måtte de fortsette. Selv etter å ha blitt kurert av røykeassosiert kreft klarte flere ikke å slutte med tobakken.

For oss som aldri har røkt kan dette virke underlig, men viser med all tydelighet at dette er en særdeles sterk avhengighet. ”Avhengigheten av tobakk er sterkere enn avhengighet av narkotika”, ble jeg en gang fortalt. Til tross for tilbud om nikotinplaster og andre medisinske tilbud valgte mange av disse pasientene fortsatt røyken. For en hardbarket røyker er dette kanskje forståelig.

Er det da en god helsetjeneste å sette røykerne i ”gapestokken” ved sykehusinngangen? For narkomane legger vi til rette med sprøyterom og mange gis legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Onde tunger vil dog ha det til at det ofte er mer legemidler enn rehabilitering, politikere diskuterer til og med om heroin skal gis på det offentliges regning til tunge rusmisbrukere.

Men, hva gjør vi for tobakksrøykere? Jeg har nok aldri tenkt at jeg som kreftlege skulle argumentere for bedre forhold for røykerne, men dagens behandling er ikke preget av kjerneverdiene trygghet og respekt.

”Gapestokk” er å legge sten til byrden for dem som allerede bærer særdeles tunge byrder. Kanskje helseforetaket i samarbeid med brukerne skulle revurderte sitt tilbud til røykeavhengige pasienter?