I helga startet iTromsø en diskusjon rundt at Arbeiderpartiets to øverste kandidater i Troms–Cecilie Myrseth og Martin Henriksen–er nærmest blottet for arbeidserfaring utenfor politikken. Saken har skapt voldsomt engasjement, hvor særlig Myrseth føler seg grovt feilfremstilt, og sammen med støttespillere trekker fram at de to i tillegg til lang politisk fartstid har erfaring som «mor» og «far».

La oss bare ta hovedpoenget først: Manglende arbeidserfaring gjør ingen diskvalifiserte fra å bli stortingsrepresentant eller minister. Bakgrunn fra politikk er til og med en stor fordel når man skal orientere seg i det komplekse, parlamentariske landskapet.

Spørsmålet blir vel snarere om Ap, med to kandidater fra tilsynelatende lik bakgrunn, blir gode representanter for dem partiet dypest sett skal representere–arbeiderne.

Jeg mistenker at det ville skapt reaksjoner hvis Senterpartiet kun skulle representeres av kandidater fra Montebello i Oslo Vest. Er det ikke rimelig at spørsmålet rundt «missrepresentasjon» stilles rundt Arbeiderpartiet her?

Under kommunevalget i 2015 ble Høyres Kristian Støback Wilhelmsen–kritisert for lite erfaring av Arbeiderpartiet, i og med at han med sin unge alder (24) på ingen måte kunne skilte med CV-en til motkandidaten, den da 72 år gamle Jarle Aarbakke.

På samme måte som jeg forsvarte at dette ikke automatisk gjorde Støback Wilhelmsen til en dårligere kandidat, vil jeg hevde det samme om Myrseth og Henriksen. Hvordan velgerne ser det, blir en annen sak.

Prinsipielt vil jeg si at hvis jeg skulle velge noen til å representere meg på Tinget, ville det i grunn være en litt smartere versjon av meg selv–noen som i størst mulig grad så verden slik jeg gjør det.

Slik tenker de aller fleste velgere. Hvis noen har radikalt annerledes bakgrunn enn en selv, er sjansen større for at de opplever ting på en annen måte og handler forskjellig fra det vi selv ville gjort.

Det er selvsagt ingen umulighet at Martin Henriksen lander på nøyaktig samme standpunkt som en industriarbeider i samtlige saker, men ut fra dette enkle prinsippet, kan man forvente at han ikke gjør det. Burde da industriarbeideren velge ham til å representere seg?

På 70-tallet sto AKP-ML overfor samme problemstilling som Arbeiderpartiet: Selv om de skulle kjempe arbeidernes sak, var det nærmest ingen i partiet som var ordentlige «arbeidere».

Dermed ble det besluttet at en rekke av akademikerne i partiet skulle gå inn i jobber i industrien, slik at de visste hva de snakket om og var der «proletarene» var.

Nå regner ikke jeg med at partipisken svinges like knallhardt i Ap, men noe lignende ville i alle fall eliminert «broilerkritikk» i årene som kommer.

Jeg må til sist bare ta tak i ideen om at erfaring som foreldre gjør deg mer kvalifisert til å velges inn på Stortinget. Om man er mamma eller pappa, er ikke argument for eller mot noe som helst.

En som ikke er det, har samme rett til å uttale seg om lover som angår barn eller foreldre, på samme måte som dem som ikke er bevegelseshemmede må kunne uttale seg i spørsmål som angår rullestolbruk.

De aller fleste blir foreldre når de når en viss alder. Det er en fin erfaring, men det gjør deg ikke automatisk kvalifisert til å kjøre tungtransport, være sykepleier eller lede et eliteserielag.

Jeg vet dette fordi jeg er far selv, og kan ingen av delene. Å være far eller mor er heller ikke noe som kvalifiserer en til å styre et land, langt mindre representere Norges arbeidere.

Kort og greit er ikke det å være mor eller far noe man bruker som argument i et jobbintervju for at man er kvalifisert for stillingen. Hvorfor i all verden kommer Myrseth og hennes støttespillere da trekkende med det?

For meg minner det bare litt om jobbsøknadene jeg selv gjorde i ungdommen, hvor jeg nevnte kurs jeg hadde tatt i speideren for å spe på et heller syltynt erfaringsgrunnlag.