I et innlegg i avisa iTromsø lørdag 19. august skriver stortingskandidat for KrF i Troms, Helga Marie Bjerke, blant annet følgende:

«For meg handler de kristne verdier om menneskeverd, nestekjærlighet og forvalterskap. Kristne verdier er grunnlaget for vår vestlige sivilisasjon. Omsorg, trygghet og respekt har skapt trygge og gode lokalsamfunn».

Bjerke slår altså fast, som en evig, og som den eneste sannhet, at det er de kristne verdiene som er grunnlaget for vår sivilisasjon. Beklager å måtte si det, Bjerke, men det du hevder, stemmer rett og slett ikke.

Du må gjerne ønske at det var slik, men dessverre, kristendommens to tusen år gamle historie forteller om en helt annen virkelighet, en helt annen «sannhet». Jeg har ingen ting imot at folk tror på en religion, eller på noe annet her i livet, og jeg synes faktisk det er synd at historiens dom over kristendommen, og mange av de andre religionene, er slik nedslående lesning.

Tenk hvor flott det hadde vært om det de religiøse hevder er enhvers religion kjernebudskap, nemlig kjærlighetens budskap, hadde fått vært enerådende. Dessverre ble det ikke slik, av ulike årsaker. Jeg skjønner at KrF, og kristenheten for øvrig, har et stort behov for å holde «medaljens bakside» mest mulig skjult. Den baksiden er nemlig så stygg, vond og ubarmhjertig, at den knapt tåler dagens lys.

La meg allikevel være raus og si at kristendommen i sin lære og praksis gjennom historien har stått for 25 prosent av de verdiene de kristne kaller for menneskeverd, nestekjærlighet og forvalterskap. Resten, det vil si cirka 75 prosent handler (dessverre) om de kristne verdiene som heter intoleranse, fordømmelse, misbruk, begjær, overgrep, drap, tortur, rikdom og makt, alt i Guds navn.

Er det rart at det ble øksa som ble kristenhetens viktigste redskap, når kristendommen skulle lanseres her i landet. Når vi på toppen av dette legger til små finurligheter som troen på en kjødelig oppstandelse, troen på det evige liv, troen på ånder, hellige sådanne, jomfrufødsler, tilbedelse av det torturredskapet som korset er, engler og et evig brennende Helvete, så gjør jo ikke akkurat det saken noe bedre.

At disse verdiene, og denne troen skulle få så stor og negativ innflytelse på vårt samfunns verdigrunnlag og utvikling, er selvsagt bare å beklage. At så mange lot det skje, er ikke til å forstå. Heldigvis er det ikke for sent å få gjort noe med det.

Så finnes det selvsagt kristne enkeltmennesker som har viet hele sitt liv både til å snakke om, og å praktisere nestekjærlighet og omsorg for dem som trenger det mest. All ære til disse. At de i tillegg tror på at det er kristendommen som har oppfunnet alle «honnørordene», samtidig som de tror på mirakler og ånder, er helt ok for meg, så lenge de bare holder det «for seg selv».

Når jeg kritiserer kristendommen for dobbeltmoral, og det som verre er, så er det systemet kristendom jeg kritiserer, den institusjonaliserte kristendommen med sine prester, paver, sine kirker, sin pengebinge og sin enorme makt. Den kristendommen som ble, og til dels fortsatt er, en sentral maktfaktor i det politiske livet og i samfunnet som sådan. Du verden hva djevelskap vi hadde vært spart for om ikke kristendommen hadde hatt en så stor påvirkning på våre liv og vår samfunnsutvikling.

De kristne har hatt en egen evne til å gjøre ordene menneskeverd, nestekjærlighet og forvalterskap til sin «oppfinnelse», at det er de, og kun de, som har eierskap til disse ordene. Det samme gjelder for bruken av ordene omsorg, trygghet og respekt. Dette er rett og slett historisk feil. For det første er dette begreper som samtlige religioner mer eller mindre legger vekt på, for det andre finner vi disse ordene som viktige og sentrale ord hos alt fra oldtidens filosofer til det som de kristne så nedlatende kaller «hedenske, såkalt usiviliserte urfolk».

Willy Tore Mørch sier det så treffende i sin artikkel i Nordlys den 18. august:

«Politikerne hevder at den norske kulturen bygger på den kristne arv. Hva har vi da arvet? Jo, vi har arvet det beksvarte synet at alle barn er født syndige og må frelses. Det førte blant annet til en barneoppdragelse i voldens og forsakelsens tegn. Vi arvet det pussige synet at man kan få forlatelse for sine synder dersom man bekjenner dem til en prest, vi har arvet et kvinnesyn fra heksebrenningenes tid, da selvstendige og dyktige kvinner ble brent på bålet, i Guds navn. Hva så med de 10 bud? Når vi ser bort fra de to første er de tilforlatelige, snusfornuftige leveregler som neppe er sprunget ut av kristen tro, men heller av dagligdagse erfaringer som handler om organisering av et samfunn. Hva så med ordene nestekjærlighet og godhet? Jo, det har vært egenskaper hos menneskene, som har vært en forutsetning for å overleve som art, og etablert lenge før kristendommen ble en religion.»

Kristendommen har med andre ord ingen rett til å ta eiendomsretten til disse ordene og begrepene. I tillegg er det på høy tid at de kristne ydmykt begynner å innse at det har vært mange, i tusenvis av år, som har bidratt positivt til grunnlaget for vår vestlige sivilisasjon. At de like ydmykt skal be om unnskyldning, og ta avstand for all den djevelskapen de har stått for opp gjennom historien, like til denne dag, forventer jeg imidlertid ikke.