Begynner vi ikke nå å bli grundig lei av dette bæset om Therese Johaug? Herregud, dama har smurt den solbrente tranten sin inn i en forbudt leppesalve som har snudd landet på ende i mediasammenheng. Hvor lenge skal dette vare?

I dag er det ingen slutt å se på de uendelige lidelseshistoriene om at hun ikke får konkurrere med de beste lenger. Hun gråter, og det er så trist alt sammen. Og nasjonen gråter med henne.

Det er forbudt å dope seg i langrenn. Det har vi som bare har TV forstått for lenge siden. Ingen har glemt hvordan den tidligere sveitseren Johann Mùhlegg sprang fra alle i langrennssporet, da som spansk løper. Våre gutter hørte bare suset og kjente svettelukta rive i nesen da han fullpakket av anabole steroider dampet gjennom skisporet og slo alle ned i skistøvlene. Han vant alt i flere år. Medaljene haglet over ham.

Etter dette har det rent en del vann ned i havet, og den internasjonale skiidretten har satt skapet på plass. Regelmessig blir nå toppløpere kontrollert for hva de har lagt i seg av dop.

Etter at den norske astmamedisinen ble pumpet inn i forholdsvis friske idrettsfolk skulle en tro de var sprekksjuke hele gjengen som gled rundt i sporene. Rene Paralympics. Da dette trollet sprakk og alles kjære Martin Johnsrud Sundby fikk seg en smell for medisinforstøveren sin, skjedde det noe som burde ha skjedd for lenge siden.

Det er blitt grenser for hva en kan piffe seg opp på, og en har internasjonalt begynt å interessere seg for hva lederne i skiforbundet og legene deres holder på med.

Denne dommen på 18 måneder utestengelse er nemlig ikke noe bare Therese har fått. Det er også en dom over norsk skiidrett på toppnivå generelt. Det er de som skal ha systemer på plass for å forhindre at slikt kan skje. Her har de sovet i timen så det holder. I årevis har de reist land og strand rundt og kritisert alle som blir tatt for ulovlige substanser, og hatt en hard linje mot det de kaller juks i idretten.

Nå som buksa henger nede på knærne har pipa fått en annen lyd. Nå er det det bare så trist alt sammen og de oier seg over den strenge dommen til Therese Johaug.

Hva med denne idrettslegen som måtte ta hele skyllebøtta nærmest etter direktiv fra skiledelsen? Hva var det han holdt på med? Lå han bare på hotellrommet og ga grønt lys uten å interessere seg for dødninghodene på pakken til Therese? Hvor var resten av ledelsen med millionlønningene sine? På spa?

Det er sannelig ikke for ingenting at en i det siste nærmest har måttet slite regnskapsbilagene fra dem for å se hva vaffelsteikernes penger rundt om i Idretts-Norge har gått til. Toppledelsen i idretten har virkelig en lang vei å gå før en kan ha selv et fnugg av tillit til dem.

Her i nord kommer vi aldri til å glemme hvordan denne sleipe gjengen gravla OL- ideen etter et intrikat spill vi i Nord-Norge selvsagt var altfor naive til å se. Vi trodde at et ord var et ord, og at et flertallsvedtak var noe som forpliktet. Men slik er det ikke i idretten.

Derfor ble vinter-OL i Sotsji et svindyrt utstillingsvindu for et mesterskap i Oslo hvor millionene fløy som konfetti rundt omkring på kloden, for å forankre ideen om nok en selvgod fest på Østlandet. Nær sagt som vanlig.

Derfor er det ikke bare Therese dette handler om. Hun er både frisk og rask og sikkert ikke skyldig mye penger heller. Hun klarer seg og kan gå på ski så mye hun bare vil i preparerte løyper halve året. Om sommeren finner man henne sikkert i åttisonen på rulleski hvor hun går om kapp med biltrafikken på riksveiene mens hun gråter en skvett innimellom, om et ukeblad eller en avis skulle kjøre forbi. Hun vil enda lenge være et yndet objekt for et par lidelsesfulle sider i lørdagsbilagene.

Sannheten er at hele Idretts-Norge burde gråte over den tåpelige måten de har forvaltet idrettsgleden på. For ikke å snakke om folkehelsa og den gode livsstilen med fysisk aktivitet.

Slik kan det altså gå om en bare har medaljer for enhver pris i siktet. Medaljer som i sin tur skal rettferdiggjøre en krøsustilværelse på andres bekostning. Pengene som sluses inn i idretten er folkets penger enten de kommer fra tippeglade nordmenn eller fra statsbudsjettet. Det krever at en viser dem respekt og oppfører seg deretter.

Fortsatt jobbes det iherdig og uselvisk rundt omkring i Idrett-Norge av tusenvis av ildsjeler som bare vil det beste for idretten og alle de unge menneskene som vil prestere i skispor og annet. De ber ikke om annet enn litt anstendighet og å bli sett av de som sitter på toppen.

La derfor bare Therese gråte videre og øse saltvannet sitt over folket, men selv Thereses tårer kan ikke forhindre at vi godt ser den gjengen som sitter bak dette forhenget av snørr og saltvann.

Til syvende og sist er det de som bærer ansvaret for dette, og som burde stå i skammekroken til vi en gang i fremtiden blir i stand til å legge bak oss det verste av det de har brakt over oss. En kultur vi på ingen måte kan vedkjenne oss.