I Tromsø koster en ettroms leilighet både en og to og tre millioner kroner. Ungdom uten foreldre med mange penger har dårlige muligheter til å komme til på boligmarkedet. Samtidig leier de kapitalsterke ut til grim pris. Det som skulle vært et marked for boligkjøpere er blitt et marked for investorer. Det som skulle vært hjem for folk som flytter hjemmefra for første gang er blitt spekulasjonsobjekter.

Denne tendensen til å gjøre alle mulige ting vi folk er avhengige av til varer er ikke ny, men den brer stadig om seg. Barnevern, helsetjenester og andre offentlige tilbud settes ut på anbud, Vi har fått noe så absurd som «velferdsprofitører», hvor til og med utenlandske selskap kan tjene seg styrtrike på norske folks skattepenger og grunnleggende rettigheter. Profitten betales enten av brukerne, som får tjenester skåret ned til beinet, eller av dem som utfører jobben, som får stadig dårligere lønns og arbeidsvilkår.

I en verden hvor «liberalisering», «privatisering» og «konkurranseutsetting» stadig brer om seg er det de med tilgang på kapital som vinner. Og ungdommen, som stort sett ikke har penger på bok, taper i de aller fleste sammenhengene.

Her i Nord-Norge har dette spesielt dramatiske konsekvenser. For her har havets rike ressurser tradisjonelt betydd mye for at ungdom har kunnet etablere seg og bo langs kysten. I små og store kystsamfunn, i bygd og by, har fiskeriene vært en viktig næring med store økonomiske ringvirkninger. Fisken har skapt arbeidsplasser, og arbeidsplassene har gitt grunnlag for barnehager, skoler og eldrehjem.

Men også her har liberaliseringsiveren tatt over for fornuften, og også her er ungdommene de store taperne. Det som skulle være et system for tildeling av retten til å fiske, og som skulle sikre en forsvarlig forvaltning av en potensielt evigvarende ressurs, er blitt et system for kjøp og salg av fiskerettigheter.

Og liksom i boligmarkedet, har prisene løpt løpsk. Ifølge Fiskeribladet Fiskaren (12.12.2016) er kvoteprisene mer enn tidoblet på seks år. Den laveste inngangsbilletten i fiskeriene – en såkalt kvotefaktor – koster nå 3 millioner kroner. Det sier seg selv at det blir for dyrt for en vanlig ungdom.

Rettighetene til våre enorme ressurser, som har bygd landet og kystkulturen, kontrolleres i stadig større grad av finanssterke miljøer utenfor vår egen landsdel.

I en verden hvor alt mellom himmel og jord skal gjøres til finansobjekter er det alltid de med tilgang på kapital som vinner – og ungdommen er stort sett alltid taperne. Generelt er det ungdommen som taper når forskjellene i samfunnet øker. For vanligvis har de eldre alltid større formue enn de unge.

Det er ikke bare forskjeller i rikdom og makt som gir ungdommen bekymringer. På havet utspiller det seg også en dramatisk forestilling. Norges tre største partier kappes i å bore etter olje i et av verdens mest fiskerike hav. Det til tross for at vi må la olja ligge skal vi stanse klimaet fra å gå amok og svekke fundamentet våre samfunn er bygd på. Miljøødeleggelsene skjer ikke i de eldre velbemidlede herrers tid, men ungdommen kommer til å få dette rett i fanget.

For vi vet det jo alle sammen – det pågår ikke noe «grønt skifte» av Norge i dag. Det er en bløff. De store investeringene går fortsatt ufortrødent til petroleum, de største økningene i forskningsprogrammene de siste fire årene har gått til petroleum, og den offentlige næringsstøtten er like stor til petroleum nå som før. SSB har ikke klart å identifisere noen økning i «grønne arbeidsplasser» de siste år. Det grønne skiftet står stille – oljefesten fortsetter.

Så kjære ungdom – kjære alle sammen – det er på tide å snu denne utviklinga. Og det er ikke naturlover vi har med å gjøre, bare politiske beslutninger som vi kan erstatte med andre, beslutninger som tar hensyn til miljøet og fremtida til de som er unge i dag. La meg gi deg fire forslag:

• SV vil stanse all leting etter ny olje, la de oljefeltene som er i gang være de siste, og bruke lete-milliardene på nye grønne næringer og investeringer. Tenk – det svenske X2000-toget slipper ut like mye CO₂ på en kilometer som en bil gjør på en meter, og som et fly på to centimeter. La oss få et slik et til Tromsø.

• SV vil fjerne alle skattefordeler av å ha flere boliger. Det vil kraftig redusere spekulasjonen. I Oslo har de gjort denne typen innstramminger med suksess. Videre må vi utstyre Husbanken slik at alle ungdommer, og de med dårlig råd, får et trygt hjem til en levelig pris. Det skal ikke mye til, og tenk den roen som vil senke seg i samfunnet uten boligangsten.

• SV vil forandre skattesystemet, slik at arbeid skattes mindre – arv, formue og eiendom skattes mer. Slik vil vi redusere «flaks-effekten» av å komme fra en familie med god råd.

• SV vil ta havet tilbake fra spekulantene. Vi er i ferd med å miste tilgangen til havet. Tenk – hvem er fremtidens nordlendinger dersom de ikke har tilgang til havet?

La oss bruke dette valget til å rigge til ungdomsfest. Ta fram ungdommen i deg 11. september, og stem SV!