Eller hvor mange ganger jeg, i sjaber form, har gått inn den samme døren for å reise hjem. Hver gang jeg kommer er det lørdag i hele kroppen, hver gang jeg drar er det mandag.

Jeg er født i Oslo, vokst opp på Østerås i Bærum. Min barndoms natur var Oslomarka, skogkledde åser med skispor og turorienteringsposter plassert mellom grantrærne. Ferier på svaberg ved Oslofjorden i åpen båt med påhengsmotor. Det vi kalte sjø, ville dere kalt krusninger.

Var vi ikke der, så var vi på hytte ved Hardangervidda. Den flate, øde vidda der løypene og stiene er kvistet, og du kan kjøpe kald Solo og hjemmebakst på betjente hytter. Mesteparten av den vidda kan du krysse på de samme skiene som Martin Johnsrud Sundby bruker i de velpreparerte løypene rundt Holmenkollen.

Dette er mitt østlandsliv. I mange år var Nord-Norge bare et sted man fryktet å bli sendt til i militæret. «Skjold», sa folk som kom hjem etter et år i uniform, og manet frem forestillinger om evig mørke, iskulde og trykkende stillhet. En tilværelse uten veikryss, uten deilige jentegjenger og uten tretti forskjellige filmer på kino hver eneste kveld. Et år i ventecelle, frarøvet alle inntrykk og stimuli, et protestantisk kloster der all glede måtte komme innenfra.

Sånn var det for meg. Mine forestillinger om Nord-Norge var like ensporet forkvaklede som det mest flammende søringhatende innlegget på nordnorsk debatt dott no.

For jeg likte jo livet mitt, stedene mine, alle minnene jeg knyttet til det. Jeg elsket Oslo, elsket å stige opp fra undergrunnen på Nationaltheatret stasjon og forsvinne inn i folkemassen på Karl Johan. Og siden jeg var så glad i alt jeg hadde, så tenkte jeg kanskje at jeg skyldte Østlandet en dyp skepsis til resten av Norge.

At noe annet var utroskap. At det var svik. Mot stedet jeg kom fra, stedet mine foreldre og besteforeldre kom fra, mot røttene, mot den summen av arv og miljø som var meg selv.

Jeg tok feil. Livet ble rikere når mitt Norge ble større. Når jeg la fra meg lokalarrogansen og innledet nye forhold til nye steder i Norge. Når jeg gradvis skjønte at det var ikke noe svik å la seg sjekke opp av Bergen, Tromsø eller Finnmark. Åpne opp og ta imot. Jeg ble til og med enda mer glad i mine egne steder og egne røtter. Fikk lyst til å dele dem med folk som ikke kjente dem. Vise frem de små perlene i Oslo som du må bo her for å kjenne til.

Det begynte i Nord-Norge. I svingdøren på Langnes. Ikke første gang, ikke andre heller. De første gangene jeg dro var jeg mest blåst bort av naturen. Innflygningen over og mellom fjellene, glimtene av Senja og det svære brutale havet, vinden og luften som river i Oslo-trynet og bylungene. Det er lett å la seg begeistre av fjell og snø. Men det er forgjengelig. Det virkelige begynte senere.

For en eller annen gang så begynte det å sitre i det jeg gikk ut den døren. Av forventning. Kroppen og sinnet visste at man sto foran et eller flere døgn man kunne glede seg til. At dagene og kveldene, som for folk i Tromsø sikkert var helt vanlige, kom til å bli spesielle for meg. At jeg kom til å oppleve noe, møte folk, føle gjestfrihet og lære noe. Få vite et eller annet jeg ikke visste fra før. Om Tromsø eller Nord-Norge.

Om hvordan man er nødt til å kjøre en harpun gjennom hodet på kveita og slepe den etter båten hvis man klarer å få den på kroken. Man få for all del ikke ta den om bord i en liten båt, for da kan den vippe deg over ripa.

Å klare å navigere i byen, forstå hvordan den henger sammen og hvem som bor hvor. Å bli innlemmet i hemmelighetene om hvor man spiser best, og at rekene fra Lyngen er fire ganger så gode som de småslappe fjordrekene fra ferskvaredisken på Coop Ullevaal stadion.

Å bli fortalt av en kokk på Mathallen hva han pleide å spise når han besøkte bestemoren sin i en liten bygd, og så få hans 2015-versjon av sin egen barndom på tallerkenen. Å komme på hils med folk i byen, finnes det noen større hverdagstriumf enn å være på hils med folk i en by du ikke bor i?

Det er ikke turisme. Det er noe annet. Jeg drar ikke til Nord-Norge for å observere, jeg drar dit for å leve, for å være meg selv. Jeg tror vi alle burde gjøre mer av det. Slutte å snakke opp røttene våre ved å snakke ned andres. Også i nord.

Jeg undrer meg av og til over hvordan enkelte i en landsdel som er så gjestfri og utadvendt, så orientert mot resten av Norge og verden, gang etter gang har behov for å fremstille andre deler av Norge, ikke minst min egen, på en så dustete måte.

For alle som er trygge på sine egne steder og egne røtter, får det enda bedre ved å oppsøke andres. Det er lettere og billigere enn det noen gang har vært. Gjør det. Det er ikke svik, det er ekte kjærlighet.