Man kan saktens lure på hva det er som gjør at presumptivt oppegående folk velger å bli politikere. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at de – alle som én – led av en eller annen slags bisarr trang til mental selvskading, at de innerst inne har et brennende ønske om å plage seg selv og sine kjære ved å velge dette livet.

For det er ikke alltid så lett å være politiker. De færreste blir båret på gullstol av folket, og får sine navn foreviget på skinnende blanke blanketter, med kallenavn som «landsfaderen» eller «landsmoderen» risset inn med løkkeskrift i gull.

Politikere er heller – stort sett – stilt overfor to scenarioer hva angår sitt eget ettermæle, og det er ganske likt slik det er hos fotballdommere. Gjør du en elendig jobb, og blir tatt i grov uaktsomhet i gjennomføringen av jobben din, vil alle huske deg, og du og dine vil få høre det så lenge noen husker hvem du er. Og de er mange.

Gjør du derimot dine plikter, og leverer varene du er satt av folket til å gjøre, forsvinner de fleste av de pliktoppfyllende personenes navn ned i obskuritetens mørke, der de visner hen og ebber ut, som utstemte realitystjerner fra tidlige utslagsrunder.

Jeg er utrolig glad for at vi har politikere, i alle farger og valører. Som orker. Som orker å vie flere år av livene sine til å representere de som har stemt dem inn i diverse verv.

Som sitter oppe om natta og leser bunker med intrikate sakspapirer (det gjelder selvsagt ikke alle, men noen gjør faktisk det), som tråler gjennom utredninger, undersøkelser, proposisjoner, og som etter beste evne forsøker å sette seg inn i en uoverkommelig mengde fakta og tar avgjørelser de (forhåpentlig) tror er til det beste for landet vårt, for fylket sitt, for kommunen sin, for tettstedet sitt.

Det glamorøse i politikken er forbeholdt en liten gjeng. Det å sitte ved kongens bord er bare noen få forunt, for de aller fleste som er stemt inn i diverse komiteer, utvalg, departementer og grupper er sjeldent fremme i offentligheten, og i særdeleshet de som er stemt inn på Stortinget, der de glir inn i svelget på det prangende og flotte bygget midt i hjertet av hovedstaden vår og kommer sliten, medtatt og opptygget ut på andre siden av en valgperiode.

Gjerne med et delvis havarert ekteskap som påfølgende «bonus».

De som stikker seg mer frem kan sikkert – flere av dem iallfall – tilskrives en viss mengde narsissistisk verdensanskuelse, men det koster åkkesom, og det har ikke blitt bedre etter sosiale medier kom, og absolutt alle, til alle døgnets tider, med alskens legale og illegale rusmidler innabords, kan si hva de vil om våre folkevalgte, uten at noen redigerer eller sensurerer deres ytringer.

For det skal noe til å stå midt i den stormen, og det er derfor ikke underlig at vi de siste årene har sett at flere og flere politiske talent velger å gi seg i politikken i relativt ung alder. Det er vanskelig å klandre dem for det.

For det er en jævla utakknemlig jobb. Og akkurat som Stortinget og nasjonale komiteer og departement representerer Eliteserien der ute, er det også tusenvis av flittige maur der ute i vårt vidstrakte land, som i lavere politikkdivisjoner vier store deler av sitt liv til å kjempe for saker i lokalsamfunnene sine, samfunn der de gjerne møter sine tilhengere og motstandere på daglig basis. Over nabohekken, på butikken, på fotballkamp, på kafé eller på den lokale puben.

Da skal du ha en god porsjon guts. Så å si enhver avgjørelse du er med å ta får følger for dem rundt deg, og det tilhører sjeldenhetene at alle er enige med deg og synes du er en kjempehelt. Og da får du høre det. For det finnes knapt noe mindre problematisk, som genererer mindre motstand i selskapslivet, enn å snakke ned politikere.

Du trenger bare parafrasere Harald Sverdrup og utbasunere følgende: «Jævla politikere! For en gjeng sosekopper, inkompetente surrehuer og egoistiske dåsemikler! Kutt huet av dem og sleng dem ned i søppelsjakta, hele bunten!», og du vil mest sannsynlig møtes med applaus og anerkjennende nikk.

Og, klart, de kan selvsagt irritere noen hver. At de glemmer eller bevisst ignorerer det de gikk til valg på, at de formulerer seg knotete og tåkete, at de plaprer i munnen på hverandre, at de ikke fatter hvordan akkurat du har det akkurat der du er geogafisk og i livet ditt, at de ikke ser det store bildet, og at de lett glemmer hvor de kom fra, og hvorfor de kom akkurat derfra.

Men vi skal være forbanna glade vi har dem, og derfor vil jeg herved takke samtlige politikere, på lokalt, regionalt og nasjonalt plan for at de gidder.

Så takk skal dere ha, absolutt alle sammen.