Det har vært knyttet stor spenning til hvordan de siste krumspringene til Arbeiderpartiet ville slå ut på valgdagen. Etter å ha hatt en sterkt synkende kurve siden mai, fant de fredagen før valget ut at de skulle sende en SMS til 500.000 personer, i håp om å påvirke deres stemmegivning.

Som seg hør og bør raste regjeringspartiene over «frekkheten», og muligens ville responsen fra Ap vært tilsvarende om noe lignende kom fra motsatt hold.

Hvordan kunne noen være så ufattelig freidig at de sender en tekstmelding til ens egen, private mobil, liksom? At Erna-annonser har teppebombet feeden på Snapchat, spilte liksom ingen rolle.

Selvsagt var dette storm i et vannglass, og dem som seriøst måtte føle seg krenket av slikt, lider åpenbart av «andregradsforkrenkning». Men valg er en rar organisme, og ingen hadde helt fått rukket å sette Facebook-stormen i perspektiv. Hvorvidt den fortsatt fremsto som en «Irma» idet seddelen skulle slippes i urnen, var derfor ikke godt å si.

Noe som helt sikkert dro i negativ retning, var fadesen tidligere Nordlys-redaktør Hans Kristian Amundsen gjorde, hvor han hyret inn advokat for å stoppe NRK-sak om Støres vennetjenester.

Det er godt mulig saken var feilfremstilt, slik Ap hevdet, men ved et slikt ekstremt forsøk på knebling, fikk de den i alle fall ikke til å fremstå sånn. Og på samme tid klarte episoden å minne oss om den delen av Arbeiderparti-historien man kanskje ikke er så stolt over – da jernmannen Håkon Lie kontrollerte alt gjennom sine renkespill i kulissene.

Det første forsøket på å sverte Støre, hvor Finansavisen ville holde ham ansvarlig for at noen han hadde betalt for å gjøre en jobb unndro skatt, hadde ingen øyensynlig effekt på meningsmålingene. I det tilfellet falt imidlertid påstanden på sin egen urimelighet, og selv Erna var ute og sa at artikkelen hadde gått for langt.

Bakgrunnen for den siste saken var imidlertid at Jonas Gahr Støre hadde fått hjelp av sin beste venn, Knut Brundtland, med å selge seg ut av et eiendomsprosjekt på Ensjø i Oslo, men uten at Støre betale ham en krone. Det er godt mulig at denne også ville blitt akseptert med en gang folk fikk høre fakta, men det øyeblikket Hans Kristian Amundsen bestemte seg for å «ordne opp», fikk saken et unektelig tvilsomt slør.

Amundsen har vært sentral beslutningstaker under Aps valgkamp i år, gjennom sin rolle som rådgiver og sekretariatsleder. Etter denne bjørnetjenesten, kan man aktens spørre om Jonas trenger fiender, når Amundsen er blant dem han har på sin side.

Tilbakegangen til Arbeiderpartiet har også betydd fremgang blant alle de andre partiene på venstresiden. Spørsmålet var hvem av MDG, SV og Rødt som ville ende over sperregrensen på 4 prosent. Foreløpig konklusjon er at kun SV gjør det. Dette betyr samtidig at Rødt og MDG bare får én stortingskandidat hver, og sånn sett ikke blir den drahjelpen Arbeiderpartiet hadde håpet på.

SV har på mange måter blitt kystfiskernes talsmenn, gjennom den iherdige innsatsen til Troms-representanten, Torgeir Knag Fylkesnes. Det er i skrivende stund ikke klart om han klarer å kapre den ene stortingsplassen fra Aps Martin Henriksen, men med utjevningsmandatene kommer han etter all sannsynlighet inn uansett.

SV har av mange blitt kåret til vinneren av valgkampen, men man kan heller ikke underslå at Frp har gjort det svært så solid. Partiet måtte for første gang føre valgkamp fra posisjon, og det attpåtil i en periode hvor vi ikke hadde noen flyktningstrøm å advare mot.

Frykten for terror og nikab i skolen, samt en Sverige-tur som ikke gikk helt etter planen, bidro likevel til å samle ytre høyre, til tross for et elendig utgangspunkt. Når Frp på toppen av det hele klarer dette uten at Høyre ønsket dem ut av regjering, må de sies å ha lykkes maksimalt.

Prognosen som ble sluppet kl. 21 tyder på at partiet ligger på omtrent samme oppslutning som for fire år siden. Det er i så fall svært imponerende. Hvis det, som det ser ut, blir fortsatt blåblått flertall, ligger mye av forklaringen her.

At Senterpartiet kom til å få et kanonvalg, har vi visst siden februar, men hvor godt det til sist kom til å ende visste man ikke. Opprøret mot kommune- og regionreformen, ulvemotstand og nei til konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja har gjort dem til Norges fjerde største parti.

Dessverre for dem, ser det ikke ut til å være nok til å sikre dem regjeringsmakt sammen med Ap. Men her må det tas alle mulige forbehold om at resultatet kan endre seg utover natten.

For Arbeiderpartiet ser dette ut til å være et katastrofevalg. Ikke bare tyder ting på at en borgerlig regjering for første gang siden 1985 har blitt valgt inn for to sammenhengende perioder. I tillegg viser det at Ap i opposisjon ikke har klart å hamle opp med den blåeste regjeringa i historia. Det betyr exit Støre, og at kampen om hvem som skal ta over partiet begynner allerede i kveld.

Igjen med forbehold om at resten av stemmeresultatet blir i tråd med det som er talt opp når dette går i trykken.