Per Fugelli ble 73 år og sovnet stille inn da han var sammen med familien sin i deres feriehus på Jæren.

Jeg var så heldig å få møte Per for halvannet år siden. Jeg visste jo da hvem han var, men egentlig ikke så mye om han som person utover hva jeg hadde sett i media. En urokråke og samfunnskritiker som sa rett ut hva han mente, og hisset på seg både den ene og andre.

Møtene og kontakten jeg fikk med han og hans kone Charlotte har nok forandret mye av hvordan jeg ser på livet mitt, som sikkert også for så mange andre her i landet.

En talsmann for de svake i samfunnet og hvordan man kan leve etter «godt nok-prinsippet» uten å strebe etter det perfekte, men heller sette pris på de små tingene og fellesskapet med menneske og naturen rundt en. Han var et varmt og uredd menneske som var mer interessert i andre mennesker enn seg selv, han elsket livets små underfundigheter og naturen rundt seg.

Han og kona var kjærester i 50 år og fant roen og lykken på Værøy og Røst. De ble forelsket i Nord-Norge med dets ekte og direkte mennesker, kultur og natur, og kjøpte seg et sommerhus på Røst som de brukte så ofte de kunne. Der følte de seg hjemme, ble en del av samfunnet og en av flokken der, akkurat slik de ønsket det.

Jeg ble ikke veldig godt kjent med Per og fikk altfor få møter med han. Så hvorfor velger jeg å skrive et minneord om Per? Jo, Per og kona hørte på et bildeforedrag jeg holdt og likte svært godt bildene og historiene mine og hvordan de mente det beskrev kjærligheten min for den nordnorske naturen og kystkulturen, på samme måte som de også følte det. Et bedre kompliment kunne jeg ikke fått!

Det førte til at de også skrev et forord til en bildebok jeg går og ruger på, som ble noe av det siste Per skrev før han gikk bort. Vi utvekslet flere historier om ulike naturopplevelser, og jeg oppdaget at Per og kona hadde den samme empatien for de svake i naturen som i samfunnet ellers.

En av historiene Per fortalte var da han på vei hjem fra fisketur utenfor Værøy, og så en stakkars havørn som ble angrepet, hakket på og plaget av kråke, måse og ravn. Han mente at den var svekket og holdt på å dø, akkurat som han selv, og av barmhjertighet og instinkt hentet han hagla og dro tilbake.

Han oppdaget da at det var to ørner som ble hakket til blods, og han tok livet av begge for å spare dem for lidelsene med å dø. Det viste seg at det var to ørneunger som var merket og han sendte da inn merkene til myndighetene og fortalte hva som hadde skjedd. Det endte med både rettssak og nyhetssak og han fikk en kraftig bot for å ha tatt livet av en fredet art.

Per innså vel i ettertid han kanskje handlet litt vel overilet her, men måten han fortalte meg historien, om hvor oppriktig mye han følte empati og medfølelse med disse ørnene, viste meg hvordan han betingelsesløst og uten å tenke konsekvenser for seg selv, alltid sto på de svakes side, enten om det var blant mennesker eller dyr.

Han hadde et stort hjerte for alle som led eller ble urettferdig behandlet og var også en naturens talsmann. Han var en forkjemper for bevaring av naturressursene, men hadde samtidig stor respekt for fiskeren som høstet av overskuddet i havet, reineieren som slakter rein på vidda, og bonden som satset på sauehold på en forblåst øy i Finnmark.

Han kjempet sterkt mot «grådighetskulturen» og var en stor motstander av oljeboring i Lofoten. Han skrev til meg;

«Ikke bare kroppen, også sjelen blir rikere nordpå. Vi er blitt dannede mennesker. Kysten og vidda og folket har lært oss klokt samliv med naturen.»

Han snakket ikke dialekten, men ble ansett som en Røstværing av kystfolket der ute. Hans direkte vesen gjorde at han både ble respektert og følte seg hjemme blant storkjefta nordlendinger, han ble en av oss, selv med stavangerdialekt.

Hadde alle tenkt bare bitte litt mer som Per, ville verden garantert sett annerledes ut og vært et tryggere sted å leve både for mennesker og dyr.

Jeg leser generelt lite bøker og har heller ikke lest noen av Pers mange utgivelser, men det er noe jeg nå kommer til å gjøre. Men jeg har snakket med han, blitt litt kjent med mennesket Per, lest tekster og sett videoklipp med han på nettet og i media ellers.

«Ikke bli et ettall på jorda, bry deg om flokken din».

Selv om han nå er gått bort, vil han for meg, og garantert mange andre, fortsatt leve videre i form av alt det viktige han etterlot seg. Takk Per!