Svingninger i rypebestandene, som en del av en naturlig dynamikk, er velkjent. Men gjennom mange år har nedturene vært mange, og oppturene få.

Det har ført til en halvering av bestandene av ryper i Norge, og fjellrype og lirype står på rødlista som «nær truet».

Situasjonen er dramatisk for rypene. Det landsdekkende nettverket for overvåking av hekkefugl, TOV-E, viser en betydelig bestandsnedgang hos lirype (størrelsesorden 55 prosent) for 8-års perioden 2007–2014.

Andre årlige takseringslinjer i Dividalen (Troms), Børgefjell (Nordland), Dovrefjell, Hardangervidda og Bjerkreim (Rogaland) viser en gjennomsnittlig bestandsnedgang for voksenfugler i størrelsesordenen 65 prosent for 10-årsperioden 2005–2014.

Tilbakegangen omfatter hele Fennoskandia, og har likhetstrekk med bestandsutviklingen hos flere andre fjellfugler, inkludert fjellrypa. Med andre ord regnes situasjonen for rypene å være en del av en langvarig trend som enda ikke har snudd, ei heller forstått. Rypejakta er derfor en jakt på arter i tilbakegang.

Rype er en høyt verdsatt nøkkelart i fjelløkosystemet, men ikke bare av mennesker. Rypene er viktig mat for mange predatorer i fjellet, og innehar en kritisk viktig økologisk funksjon for blant annet kongeørn og jaktfalk.

Å tillate fortsatt jakt er i mange områder i strid med Naturmangfoldloven, som legger klare føringer for jaktutøvelsen. Ved avgjørelsen om å tillate høsting og om fremgangsmåten ved høsting skal det legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfold for øvrig.

Høsting kan bare tillates når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd.

Rypejakta har lange tradisjoner i Norge, og det het seg fra gammelt av at man kun høstet av naturens overskudd, og at jaktuttaket bare erstattet naturlig dødelighet.

Dette er et utdatert syn, og nyere forskning viser at jaktuttaket av ryper i hovedsak kommer på toppen av naturlig dødelighet.

Systematiske rypetellinger i Finnmark og Troms påviser denne høsten svak og til dels kritisk lav forekomst og reproduksjon hos ryper. Situasjonen i Nordland er ikke stort bedre.

I det store bildet, og for Nordkalotten som helhet, er det grunn til å frykte at neste års hekkebestand i mange områder vil bli rekordsvak. I en slik situasjon åpner man allikevel for jakt, og med dette tilføres ekstra dødelighet og forsterkede negative bestandstrender.

Naturlig nok stiller både jegere og ikke-jegere spørsmålstegn ved rådende høstingsregime for ryper. Åpenbart har man ikke definert noe kritisk nedre bestandsnivå for ryper – ingen terskel hvorfra bærekraftig høsting kan foregå.

Det må da være lov å spørre hvordan en slik forvaltning kan være økologisk bærekraftig? Og hvordan kan den eventuelt være innenfor Naturmangfoldlovens rammer?

Verken jegere eller naturen er tjent med et fortsatt lavt antall ryper i norsk utmark. Skal lirype og fjellrype ut av rødlista må det legges til rette for at bestandene kan bygge seg opp igjen. Jakt på synkende og svake bestander bidrar til det motsatte.