Et par leserinnlegg i en av hovedstadsavisene i forrige uke (Aftenposten, torsdag 28. september 2017) retter søkelyset mot den norske skolen og de unges psykiske helse og avhengighet av sosiale medier. De er skrevet av ei jente på 18 og en gutt på 19.

Jeg mener det er en årsakssammenheng mellom de to innleggene, om enn utilsiktet.

Psykisk helse må inn på timeplanen, skriver jenta. Hun har dårlig erfaring med skolen hun går i når det gjelder forståelse for og evne til å løse de unges psykiske vansker, i hennes tilfelle alvorlig spiseforstyrrelser. «Verktøyene for å bygge seg selv opp er ikke-eksisterende i den norske skolen», skriver hun.

Hun peker på at «generasjon prestasjon» ikke får nok forståelse og tid til å komme seg ut av forventningspresset og starte et sunt liv uten å være best i alt.

Hun savner opplæring i hvordan man tar vare på seg selv og hverandre i et konkurransesamfunn, forstår jeg henne rett. Hun mener skolen svikter på dette feltet.

Erik Olsen

Den 19-årige gutten legger vekt på avhengighet av sosiale medier og mener folk blir «mer og mer fastlåst til skjermen, ikke bare min generasjon, men mammas og besteforeldrene våre». Facebook og den virtuelle verden ser ut til å oppta flere og flere, en verden det er vanskelig å løsrive seg fra. Vi som er foreldre og besteforeldre, snakker vi tilstrekkelig med ungene våre?

Jenta vil at skolen skal løse problemene via et nytt fag i skolen, gutten spør retorisk om vi er på vei mot «å tape krigen mot teknologi»?

Jeg er skeptisk til at det er skolen som må løse disse komplekse problemene, som er oppstått i manglende samspill mellom voksne og ungdom i en kritisk omgang med og bruk av Facebook, Twitter og andre sosiale medier.

Kravene om å prestere, fremstille seg som vellykket på alle vis og med riktig utseende og så videre er ikke bra for helsa vår.

Hver dag ser jeg barn og ungdom på vei til skole med nesa ned i mobilen, gjerne sammen med gode venner, en underlig øvelse i moderne samkvem! De kan ikke legge den fra seg, nesten uansett ytre påvirkning. Er det blitt en trygghet i seg selv å gå med telefonen i hånda til enhver tid?

Jeg tror denne utviklingen skaper personlige problemer for flere og flere, og det blir ikke bedre av at skoleeiere synes å tro at «digital kompetanse» og tidlig tilgang til gratis Ipad til småskoleelever er nøkkelen til ubetinget suksess.

Jeg er redd de positive sidene ved bruk av IKT i skolen blir mindre og mindre sammenlignet med de skader og kunstige forventninger som skapes ved ukritisk og overdreven bruk. Med de sosiale mediene i fritt spillerom skapes en narsissisme og selvopptatthet som fører til mobbing, både på nett og ellers.

Vi er fortsatt inne i en overgang til et mer og mer digitalisert samfunn. Teknologien må ikke styre oss, men vi må styre den. Det er ikke meningen at ungdommen skal bli syke av forventningspress som skapes av sosiale medier og blind tro på at et selvbilde reflekteres på en skjerm!

Det er i det virkelige liv vi lærer å lære, ikke i det virtuelle!