Oppfinneren Alfred Nobel var en ordentlig smarting. Ikke fordi han fant opp 355 patenter, men fordi han greide å få verden til for evig å forbinde navnet hans med fred, til tross for at det som hadde gjort ham rik var oppfinnelsen av det største masseødeleggelsesvåpenet til da – dynamitt.
I 1895, året før han døde, testamenterte han det meste av sin formue til et fond hvor inntektene skulle brukes til å dele ut priser til dem som hvert år hadde gjort menneskeheten den største nytten.
Hvorfor han valgte å la Norge, som da var underlagt Sverige, få dele ut den gjeveste prisen – selve Nobels fredspris – er jeg usikker på, men kanskje mente han det var naturlig, i og med at vi var en slik fredselskende nasjon. Det var da moroa startet.
Hadde godeste Alfred visst hvordan vi kom til å skalte og valte med prisen til hans ære, ville han brukt sin største oppfinnelse til å sprenge hele Nobelinstituttet til himmels.
I 1973 ga vi prisen til Le Duc Tho og Henry Kissinger. Førstnevnte nektet klokelig å motta prisen, i protest mot at freden i Vietnam, som de fikk pris for, virkelig ikke hadde kommet.
To medlemmer i Nobelkomiteen trakk seg over denne, men Kissinger fikk fortsatt prisen, hans krigsforbrytelser i Laos, Kambodsja og Vietnam til tross. Senere har hans rolle for å få diktatoren i Chile, general Pinochet, til makten blitt avslørt. Kjernekar.
Da Menachem Begin fikk pris sammen med Mohamad Anwar al-Sadat i 1979, ble det slike protester at seremonien måtte flyttes til Akershus festning. Dette fordi Begin hadde ledet terrororganisasjonen Irgun Zwai Leumi, kjent for blodige angrep mot både britiske myndigheter og palestinere. En periode var de sågar i kamper mot den israelske hæren.
Selv om fredsavtalen førte til tilbaketrekning fra Sinaihalvøya og fred med Egypt, var Begins videre bedrifter alt annet enn fredelige. Han satte i gang israelsk bosetting på Vestbredden og i Gaza, bombet Irak og invaderte Libanon i 1982.
Dette forhindret ikke Nobelkomiteen fra å gi pris til enda en berømt terrorist I 1994. Yasser Arafat ledet PLO fra 1967 til hans død i 2004, i en periode hvor de gjennomførte en rekke geriljaangrep, terror mot sivile og flykapringer. Alt dette skjedde før han mottok prisen. Nok en verdig fredspriskandidat.
I 1991 ga vi prisen til Aung San Suu Kyi. På den tiden sto hun for en ikkevoldelig kamp for demokrati i Burma. I dag er hun statsleder i Burma og står bak omfattende og systematiske overgrep mot Rohingya-befolkningen. FN går så langt som å omtale prosessen som etnisk rensing.
Barack Obama fikk pris i 2009, samtidig med at han bombet Afghanistan. Men så holdt han en fantastisk tale under mottakelsen, og alt var tilgitt.
Trump sitter vel og lurer på hva han har gjort galt, som ikke har invadert noen som helst. Kanskje han kan dele prisen med Kim Jong-un i 2018. Nordkoreaneren har jo heller ikke gått til krig mot noen, og er sånn sett mer fredelig enn Obama.
I 2010 ga Norge prisen til Liu Xiaobo, for hans kamp for menneskerettigheter i Kina. Denne prisen har både den rødgrønne- og den blåblå-regjeringa gjort sitt ypperste for å bagatellisere, ettersom den skapte slike problemer for samarbeidet mellom Norge og Kina.
Erna Solberg reagerte ikke da Liu Xiaobo ble nektet å dra utenlands for å få medisinsk hjelp, og var tilfeldigvis på ferie da Liu Xiaobo senere døde, slik at hun ikke fikk sagt noen ord i den anledning. Skikkelig uflaks.
I 2012 ga vi prisen til EU. Selv ikke manusforfatterne i Simpsons ville kommet opp med et så usannsynlig valg. Nå står IOC og FIFA slukøret og lurer på hvorfor ikke de har fått.
Jeg kunne fortsatt enda en stund, for blunderne er virkelig mange. Men samtidig må man spørre seg om det virkelig er så rart?
Norge, som har fått det ærefulle oppdraget med å dele ut denne viktige prisen, er landet i verden som eksporterer mest våpen per innbygger. De siste årene har vi bombet i Afghanistan og fått Libya sendt tilbake til steinalderen gjennom våre betydelige militære bidrag.
Da årets fredsprisvinner ICAN ble annonsert, kom det samtidig for en dag at fredsnasjonen Norge står på feil side når FN vil forby atomvåpen. Pinlig. Av alle militære oppfinnelser, trodde jeg det var enighet om at én av dem i alle fall ikke gagner menneskeheten – nemlig atomvåpen.
Årets fredsprisvinner er en virkelig verdig en, men Norge klarte likevel å kløne det delvis til ved at den norske regjeringen ikke helt henger med på resonnementene deres.
La oss håpe prisen, om ikke annet, får rettet på dette.