Anders Christensen ber Tromsø skytterlag forholde seg til fakta. Vi skyttere i Tromsø ser fram til at debatten om skytebaner i Tromsø skal bli faktabasert, og ikke bare bestå av skremselspropaganda og feilaktige slutninger.
Jeg ønsker derfor å sette debatten inn i en ramme av hva som kan dokumenteres omkring skyting og miljø.
Helt overordnet er plan og bygningsloven basert på faktakunnskap, i tillegg har Klima- og Miljødepartementets ”Retningslinjer for behandling av støy i arealplanlegging T1442/2016” en betydelig sikkerhetsmargin i behandlingen av skytestøy versus annen type støy.
Det innebærer at eksempelvis støy fra biltrafikk har toleransegrenser på det dobbelte av hva som er regelen for støy fra skytebaner.
”Tromsø skytterlag dynger ut giftige tungmetaller” og således kan ikke skyting fortsette i Kjoselvdalen. Hvis denne premissen er sann, kan det ikke etableres skytebaner noe sted i Norge.
LES OGSÅ: Nå begynner arbeidet med å fjerne forurensning fra skytebane – men godkjennelse mangler (For abonnenter)
Det er riktig at det avsettes tungmetaller på en skytebane. Kobber, bly og antimon er metallene med potensiell skadelig påvirkning. Hvorvidt dette er skadelig er knyttet til hvordan det fordeles i naturen, og spesielt til fuktige områder og vannkilder. Tromsø skytterlags aktivitet på banen foregår eksklusivt med skyting mot faste mål med sandholdig nedslagsvoll bak skivene.
For en gjennomsnittlig konkurranseskytter er det kun ved ammunisjonssvikt at prosjektilet ikke treffer nedslagsfeltet, statistisk 1 gang av 1000 skudd. Det betyr at tilnærmet all tungmetallavsetninger foregår i en tørr, sandvoll. Miljøkartlegginger gjort ved forsvarets- og sivile skytebaner viser at under disse forholdene er tungmetallforurensing et svært begrenset geografisk problem.
Det er også beskrevet gode metoder for bygging av nedslagsvoll, hvis lokale forhold med surt fuktig jordsmonn og avrenning mot vannkilder kan representere en utfordring.
Myndighetenes konklusjoner ved behandling av søknader for bygging av sivile skytebaner er derfor at miljøforurensning av tungmetaller er løsbart og ikke en helsemessig risiko. Dagens eksisterende 100 meter representerer ingen risiko for drikkevannskilden i dalen, og en ny 200 meters bane kan anlegges uten at den behøver å påvirke miljøet ytterligere.
Neste påstand som fremsettes i innlegget er at støy er helseskadelig. Det refereres til kommunelege, professor emeritus Willy Tore Mørk og beskrevne enkelthendelser der barn har forlatt fotballbanen til Ulfstind IL gråtende.
Ja, støy kan være helseskadelig, og ja, skytestøy har en spesiell karakter. Derfor har myndigheter pålagt ekstra tiltak ved anleggelse av skytebaner. Vi skyttere skal på ingen måte bagatellisere opplevelsen til barnet som begynte å gråte, likevel er dette enkelthendelser.
Jeg har også opplevd at barn har begynt å gråte av redsel for hunder når jeg har kommet gående med mine to mellomstore hunder i bånd. Poenget er at individer kan være sårbare for forskjellige inntrykk, avhengig av bakgrunn, tidligere opplevelser og påvirkning.
LES OGSÅ: Barnepsykolog advarer mot skytebanestøy (For abonnenter)
Jeg er mer kritisk til den pensjonerte professor, Willy Tore Mørk sin beskrivelse av støy og påvirkning på barn. Innlegget var laget på bestilling av Anders Christensen, det fremkommer tydelig av saksprotokoll i skytebanebehandlingen i kommunen. Mørk mer enn antyder at skytestøy er skadelig for mental helse til barn, gir barna søvnvansker og konsentrasjonsproblem.
Jeg vil utfordre både professoren, kommunelegen og Anders Christnsen til å dokumentere dette på basis av mer enn enkeltepisoder og anekdoter! I medisin er det lang erfaring med hva generalisering av enkeltobservasjoner har medført av feilbehandling og skader på pasienter, fordi professorer og fagfolk har ment noe i beste hensikt. Derfor er medisinsk forskning blitt faktabasert.
Verdens ledende medisinske tidsskrift, The Lancet publiserte i 2014 artikkelen “Auditory and non-auditory effects of noise on health”. Den oppsummerer hva som er dokumentert skadepotensial av støy.
Artikkelens tydelige konklusjon er at støy på nivå med det som vil være resultat av moderne støytiltak ved en skytebane i verste fall kan gi lette til moderate psykologiske reaksjoner under søvn hos de mest sårbare individer, spesielt barn og eldre. Dette beskrives som litt uro under søvn eller episoder med oppvåkning.
Det er ingen holdepunkter for at dette støynivået gir noen annen type helseskader. Konklusjonene i artikkelen støttes av WHO.
Jeg ber derfor at Tromsøs befolkning, fagfolk, politikere og kommunens saksbehandlere om å benytte faktabasert kunnskap når vi i fremtiden skal behandle arealplanlegging og idrettsanlegg. Vi må alltid veie ulemper opp mot verdi.
Jeg tror Tromsø skytterlag har godt belegg for å kunne hevde at et moderne skyteanlegg for sivil rifleskyting kan være miljøvennlig og uten skadelig påvirkning på omgivelsene, i og nær Kjoselvdalen.
Kanskje må vi rette blikket mot Harstad og lære av hvordan vår lillebror i sør har klart å løse interessekonflikten mellom skyteanlegg og bynære omgivelser, slik Tromsøs norgesmester i skyting, Roy Håkstad poengterte i sitt avisinnlegg tidligere i år.
For ordens skyld, forfatterne av artikkelen i Lancet oppgir at de ikke har noen interessekonflikter. Jeg må innrømme at jeg har drevet med rifleskyting i snart 40 år, er styremedlem i Tromsø skytterlag og eier to hunder.