Det er ikke leikarring og hallingdans som er det norskeste av det norske. Det er livet langs kysten, og verden sett fra en baug, som i stor grad har dannet det norske DNA-et.

Fra vikingenes knarr- og langskip, via store fine seilskip, ishavsskuter, brigger, åttringer, tolværinger og fembøringer. For ikke å glemme åfjordbåter og nordlandsbåter, sjarker og skøyter.

Båter er mer enn bare noe som skal holde oss flytende. Da tenker jeg ikke på fancy fritidsbåter, påmalt teite navn etter popstjerner og fotballklubber, men de båtene folk har reist ut på havet med for å utforske, fangste og fiske. De båtene som i årevis har vært arbeidsplassen til folk og holdt dem i live gjennom polare lavtrykk, brottsjø og ugjestmilde høst- og vinterstormer.

«Lance» er en båt som fyller aller disse kriteriene til gagns. Tirsdag i denne uka seilte hun inn til Tromsø og la til kai, etter sitt siste oppdrag for Polarinstituttet. Nå skal hun selges videre. Dette var en betydelig og symbolsk markering som berørte mange, og det har vært solid dekket i media. I mitt eget hjem var det mye vemod.

Og bare for å ha det på det rene: Når det kommer til akkurat denne båten, hyler alle alarmer om habilitet. Det var svigerfaren min, Enok Martinsen (1928-1994), som i sin fikk bygget den, så denne spesifikke båten har hatt en ekstra betydning i familien, siden den ble sjøsatt i 1978.

Enok var ishavsskipper fra Gratangen. Bildene fra mange av toktene og turene han var på er så oppsiktsvekkende i dag at de er vanskelig å beskrive med ord.

Den snart førti år gamle «dama» (båter har hunkjønn) ble bygget etter at forgjengeren «Lance II» forliste utenfor Syltefjordstauran 11. februar 1974, der 11 av et mannskap på 13 mistet livet. De fleste omkomne var fra Gratangen og Sør-Troms, deriblant en av brødrene til Enok.

Da «Lance» ble bygget, hadde Enok flere visjoner for båten. Den skulle være sikker, ha alt av moderne utstyr, og den skulle seile inn i fremtiden teknisk utrustet for fangst og fiske slik det ikke ble drevet den gang. På selfangst skulle den være utstyrt til å ta vare på alle deler av dyrene, og ikke bare skinn. Kjøttet skulle fryses og skrottene males opp til mel, mens spekket skulle raffineres til olje. Båten var også rigget for tråling og ringnot.

I tillegg var han opptatt av samarbeid med akademia, at «Lance» skulle legge til rette for å jobbe tett opp mot universitetsmiljøet og polarforskning, og den ble sågar bygget med helikopterdekk. Med et skrog av kategorien «sealer», det tjukkeste skroget som fantes på markedet, var hun også skreddersydd for oppdrag i polare strøk.

Enok var en visjonær mann og hadde stor omtanke for både hjembygda, mannskap og utforskning av det polare. Og det koster å være innovativ og fremsynt. Tekniske problemer og barnesykdommer på det innovative utstyret om bord gjorde at «Lance» ikke tjente seg inn raskt nok.

En opprivende konkurs og påfølgende tvangssalg ble det trasige resultatet, og hun ble solgt videre til staten, som bygget henne om til bruk for Sjøkartverket. Akkurat den delen av historien har definitivt flere versjoner, men der fratar min mangel på habilitet meg muligheten til å gå ytterligere inn i materien akkurat her.

«Lance» var den tredje skuta i norsk historie som ble bygget med polarforskning som mål. De to foregående var Fridtjof Nansens «Fram» og Roald Amundsens «Maud».

Det er en utbredt mening at det er en stor og beklagelig mangel at Norge som gjerne vil være et førende land når det gjelder innsats i Arktisk og Antarktis, og som har en ishavsflåte som det står respekt av, ikke har en brukbar isbryter», skrev herværende avis alvorstynget i 1958.

«Lance» var det indirekte tilsvaret 20 år etter.

Siden har skuta forsert ubegripelige distanser på havet. Som kollega Kjetil Vik skriver i reportasjen i dagens iTromsø (for abonnenter) har «Lance» seilt 860.000 kilometer, som er mer enn en tur/retur-seilas til og fra månen (700.000 kilometer).

Hun er avbildet sammen med både pingviner, sel og isbjørn, og så sent som i 2015 viste hun at det fortsatt er masse trøkk i den gamle dama, da hun gjennomførte en spektakulær innfrysing i Polhavet, behørig observert og omtalt i forskningskretser verden rundt.

Vi har hytte på Yttersia av Kvaløya, og vi har ofte kunnet se «Lance» ligge til kai i Eidkjosen på tur utover fra byen. Det har alltid blitt kommentert, og alltid med andakt i stemmen fra kona. Stedatteren min, altså Enoks barnebarn, har videreført stoltheten ytterligere en generasjon.

Hun er utrolig kry av skuta og bestefaren, og vet også at «Lance» opprinnelig var helhvit, og ikke blå og hvit som hun er kledd i dag. Tegner Odd Klaudiussen vet også dette, som vi ser over.

Man snakker om hundeliv, at ett år i en hunds liv er mer enn et kalenderår. I så måte er ei skute på 40 år ei eldre og moden dame på god vei inn i livets høst, og nå skal hun selges og erstattes av ei toppmoderne, og mye større skute, som skal bære det trøstesløst tamme navnet «Kronprins Haakon», et navn helt uten noen forankring i det polare.

Det kunne og burde vært skrevet en bok om den ærverdige dama som nå har takket for seg. Og det finnes selvsagt tusenvis av historier der ute; om andre skuter, andre visjonærer, andre skjebner og andre tokt. Det er likevel nærliggende å tro at det er få som matcher «Lance» og hennes unike og spektakulære ferd over havet.

En gang uti 2018 kommer sannsynligvis dronning Sonja til å klaske ei flaske champagne i skroget på det nye og prangende forskningsskipet som bærer hennes sønns navn. Det blir sikkert fint for de fremmøtte, inviterte og skuelystne. Nye historier skal skrives og nye forskningsoppdrag skal utføres.

Hjemme hos oss skal vi heller løfte glassene i kveld, skåle og hedre den ærverdige skuta «Lance», og ta en ekstra skål for Enok, som dessverre døde i 1994. Det har de begge fortjent.