Den tidligere borgermesteren i London, Boris Johnson, var en av hovedpådriverne for Brexit, og ble følgelig gitt utenriksministerposten i regjeringen Theresa May satte sammen etter David Camerons avgang. Det har ført til mye rart.

På samme måte som Lotto-millionærer ikke er som andre millionærer, er Brexit-ministre heller ikke som vanlige ministre. Boris begynte første dag i den nye jobben med å ikke finne bilen sin, med et helt pressekorps på slep.

Siden har han dratt fra land til land og på klønete og litt ufrivillig vis klart å forulempe alle som kom i hans nærhet. Han snakket om whisky-eksport i et Sikh-tempel, siterte et provoserende Rudyard Kipling-dikt fra kolonitiden på sitt besøk i Burma, refererte til Obama som «halv-kenyaner» og valset ned en 10 år gammel skolegutt under en leke-rugbykamp i Japan.

Han sa at Brexit kom til å bli en «suksess på linje med Titanic», og uttalte nylig under et Libya-besøk at engelske businessfolk var klare til å investere i Sirte.

Problemet var at han la til «alt de må gjøre er å fjerne kroppene». Sirte er til opplysning byen hvor NATO teppebombet sivilbefolkningen da Gaddafi ble avsatt. Selv om Boris’ eskapader er godt «Nytt på nytt»-materiale, er han en vandrende katastrofe som minister.

Litt sånn er det også med kulturminister Linda Hofstad Helleland. I løpet av sine 21 måneder i stillingen har hun gjort seg klart mest bemerket gjennom sine uintenderte pinligheter.

Hennes julehilsen fra 2016 lød blant annet: «Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typiske norske».

Statsråden går så over til å trekke opp en sak om at elevene ved en barneskole i Stavanger ikke får synge «Deilig er jorden». Det var bare én hake ved dette: Historien stemte ikke.

FAU-lederen på skolen var blant dem som svarte statsråden i kommentarfeltet: «Dette løgnaktige julebudskapet ditt bidrar kun til at rasistene nok en gang kan komme på banen med sitt forfeilede budskap om muslimer som kommer og frarøver oss våre kristne, så vel som ikke-kristne, juletradisjoner». Oops!

Fadesen så imidlertid ut til å være glemt da Helleland og Sp-nestleder Ola Borten Moe i juli inviterte på kaffe, vafler og jordbær, for å snakke om de gode norske verdier. «Den kristne kulturarven skal fortsatt være en viktig del av skolen. Det må kunne holdes skolegudstjenester, og man må kunne gå rundt juletreet og synge julesanger uten å ha med godkjennelse hjemmefra», sa kulturministeren.

«De norske verdiene er under press fordi vi ikke alltid stiller opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på», forklarte hun.

Som kommentator i Adresseavisen, Tone Sofie Aglen, oppsummerte det: «Det går ikke alltid så bra når kulturministeren tenker høyt om kultur».

Aglen mener Hellelands argumentasjon er hul: «At den norske kulturen skulle ha dårlige kår, er vanskelig å få øye på i et Trøndelag som i disse dager flommer over av spel, kor, kirkekonserter, lefser, ost og lokal mat. Vi må våge å være norske, sier de. Hvem er det som føler sin norskhet kneblet?»

I slutten av september inviterte Linda 250 artister, kulturpersonligheter og deres støtteapparat til regjeringens representasjonsbolig i Parkveien i Oslo, for å feire suksessen til norsk musikkeksport.

To uker senere legger Helleland fram et statsbudsjett hvor det legges opp til store kutt i posten som blant annet omhandler reisetilskudd og nettverksbygging internasjonalt. Bokstavelig talt umusikalsk.

Forslaget er kuttet med ytterligere 10 millioner fra 2017-budsjettet, fra 52 til 42,7 millioner. Tilskudd til næringsfremme-, kultur- og informasjonsformål er kuttet fra 45,2 millioner til 25,1 millioner. Lurer på om de får råd til en enda større fest neste år?

Eller kanskje det ikke blir så mye utenlandseksport å feire i bransjen da? Som Hans Olav Lahlum så treffende sa det: «Det er merkelig at Helleland ikke vil satse mer offensivt på norsk kultur, hvis hun er så opptatt av norske verdier».

Linda har i større grad vært idrettsminister enn kulturminister. Den ene store saken hun tok ansvaret for å få gjennomført – en ny åndsverklov – selve grunnloven for kulturlivet, endte i fadese.

To dager etter at Helleland tiltrådte som kulturminister, ble Mediemangfoldsutvalget nedsatt ved kongelig resolusjon. Da de i mars i år, halvannet år etter, la fram forslagene fra et samlet Medie-Norge for hvordan man skulle berge norske medier, var Hellelands respons: «De har tatt seg god råd».

I statsbudsjettet som ble lagt fram i forrige uke, kom hennes bagatellisering av krisen nok en gang til syne. Regjeringen foreslår nemlig å kutte 25,7 mill. i produksjonstilskuddet.

Helleland begrunner forslaget med at støtten ikke virker etter hensikten. Et samlet mediemangfoldsutvalg, nedsatt av sittende regjering og ledet av tidligere statssekretær for Høyre, Knut Olav Åmås, som brukte mer enn ett år på å undersøke fakta, sier det stikk motsatte.

Helleland mener det er en svakhet at ordningen virker «konserverende». Utvalget mener hun har misforstått noe vesentlig:

«Formålet med støtten er nettopp å ta vare på det eksisterende mediemangfoldet, i møte med omfattende markedssvikt i annonsemarkedet. Som Mediemangfoldsutvalget påpeker, er det en «styrke at produksjonstilskuddet over tid har virket konserverende, i den forstand at det har bidratt til å opprettholde en stabil og geografisk differensiert pressestruktur».

Nå bør noen voksne snart innse at det har vært nok kløning. Regjeringen er overmoden for rokeringer.