Og før ropene om at jeg er naiv og politisk korrekt gjaller, vil jeg gjerne tilføye: Det at jeg ønsker skepsisen velkommen er ikke for at jeg er motstander av verken olje eller gass, men fordi dette er en næring som er så altoverskyggende og dominerende i norsk økonomi at det blott bare skulle mangle.

Den virkelige naiviteten er ikke å bry seg, men heller å snu ryggen til etiske, moralske, miljørelaterte og fremtidsbaserte spørsmål knyttet til olje og gass.

Den skepsisen som nå begynner å piple til overflaten er heller ikke noe som bare kommer fra fjerne, hasjrøykende hippier ytterst på den venstre fløy i politikken.

Skepsisen kommer derimot fra flere politiske partier, fra etablerte og godt tiltrodde forskere verden over, fra store deler av landet og fra folk som er bekymret for fremtiden, og da snakker vi om bekymringer så vel for miljøet som for norsk økonomi og fremtid.

Men det er plenty med propaganda andre veien også, fra de oljesmurte lobbyene til bransjen selv, og den har åpenbart fungert godt, da det nesten er umulig å stille kritiske spørsmål om norsk petroleumsaktivitet uten å få slengt i retur at man da samtidig er motstander av velferdsstaten.

Med Terje Søviknes (Frp) som statsråd og øverste beskytter for bransjen, har de også fått en støttespiller som får selv forgjengeren Tord Lien (også fra Frp) til å fremstå som den hormonelle og ekstreme tenåringsutgaven av Frederic Hauge.

Søviknes har møtt betydelig motbør de siste uke, etter avsløringene om at Norges første oljefelt i det omstridte Barentshavet, Goliat, er helt ute av kontroll.

Én sak er at overskridelsene på den ene plattformen har oversteget estimatene med over 20 milliarder kroner. Dette er dine og mine penger, akkurat som de pengene vi har mottatt i form av petroleumsfinansiert velferd.

Søviknes har sågar måttet innrømme at han ikke aner når, eller om, Norge eventuelt kommer til å tjene penger på Goliat. Det bør skremme vannet av dem som setter sin lit til at 93 av de nye 102 leteblokkene ligger i samme område. Eller skal vi bare lukke øynene, peise på og håpe på det beste, slik han muntert og offensivt har sagt før? Det kan jo gå bra, hvem vet?

Det som er vel så ille, er de nye avsløringene fra DN om at den italienske produsenten Eni har drevet plattformen stikk i strid med pålagte regler på norsk sokkel. Til tross for påpakninger om å stoppe produksjonen, på grunn av for dårlig kontroll på eventuelle tennkilder i det elektriske anlegget, har de bare «kjørt på litt», som Søviknes selv ynder å si.

Så mens pengene renner ut, og vi fortsatt ikke vet om de noen gang vil renne inn, har noen italienere drevet ren russisk og italiensk rulett med både menneskeliv, pengeverdier og miljø.

Vårt miljø. Vår natur. Ditt og mitt. I ren, desperasjonsgambling for å tjene penger til seg selv, ikke det norske fellesskapet. Med våre verdier som innsats.

Det er sjokkerende, og man tar seg i å tenke over hvor mye mer der ute i havgapet vi ikke vet. Det er dypt forstemmende, og det burde avstedkomme ville protester og opprør fra oss som betaler for det hasardiøse og samvittighetsløse villmannsopplegget. Så får de som vil kalle naivt. Helt greit. Jeg bærer i så fall stigmaet med den største stolthet.

I tillegg er det problematisk å se på hvordan betydelige pengemengder fra fellesskapet er investert i svært tvilsomme og moralsk frynsede prosjekter. Tidligere i år solgte Statoil sin eierandel i oljesandprosjektene i den canadiske provinsen Alberta, og avsluttet med dét en av de mest møkkete og mest omstridte irrgangene i petroleumsbransjen.

Store mengder kokende vann og damp, i en frisk cocktail med kjemikalier, må benyttes for å utvinne den, og det er – ironisk nok – ekstremt kraftkrevende å utvinne og raffinere oljen ut av dette. Utslippene, og det resterende slagget etter endt produksjon, er enorme.

Er det naivt ikke å ønske å være med på dette? Da skal jeg i så fall male «NAIV» på ei T-skjorte, og gå med den til daglig, som om det var navnet på favorittbandet mitt.

Konsekvensutredninger i LoVeSE er ikke ønsket av folket. Motstanden er massiv i de områdene det gjelder, og selv på Vestlandet er det nå et klart flertall for å frede disse enormt ressurssterke områdene der blant annet verdens største bestand av vandrende torsk, eller skreien, gyter hvert år.

Det er dessuten forelagt et tosifret antall forskningsrapporter som sterkt fraråder det. Dette er ikke bare naiv Lofoten-sentimentalitet.

Bare en konsekvensutredning alene utgjør en risiko her, da dette er synonymt med massive seismikkskytinger, og alt det måtte medføre for yngel, larver, egg og høyt utviklede sjøpattedyr i området.

Når man ser hva en gjeng italienere med dårlig tid bedriver i Barentshavet, grøsser det over ryggen å tenke på det samme i et av verdens mest fiskerike områder.

«Hadde det bare vært opp til dere og meg, hadde vi vært i gang for lenge siden», sa Terje Søviknes denne uken til forsamlingen på LOs olje- og gasskonferanse i Stavanger. Før han tilførte at han synes det hele er pinlig.

Som ekstra krem på bløtkaka smurte han til med at han mener det er «et demokratisk problem» at det ikke blir banket gjennom leting i LoVeSe.

Slikt snakk er sikkert rørende blant despoter. Bare så synd ikke er opp til han, og at han representerer folket i et representativt demokrati. Det han kaller et demokratisk problem er et fungerende demokrati i praksis.

Samfunnsmodellen vår er det klokkerent flertall for å beholde, og det er lite som tyder på at et Søviknes-diktatur er ønsket. Så er det opp til den enkelte hvem man vil kalle naiv og udemokratisk anlagt.

I tillegg har folk begynt å bry seg om hvor oljefondets penger investeres. Denne uken var det Operasjon Dagsverk (OD), der inntektene gikk til å hjelpe ungdommer ved Nigerdeltaet.

De lever i det den britiske avisen The Guardian har kalt et av verdens mest forurensede områder. Geologer og biologer mener det vil ta opp til 30 år å rense området etter svineriet fra Shell og vår italienske venn Eni, som står som ansvarlige for det som griser til drikkevann, fisk og jordbruksområder i Nigeria.

OD fikk inn knappe 25 millioner fra flittig og flott norsk ungdom nå i uka. Det vil hjelpe masse trengende folk, som er udelt positivt. I tillegg skal Shell bruke cirka 1 milliard dollar på opprenskningen etter seg selv.

Da er det greit å minne om at Norge har plassert fem ganger så mye penger i Shell. I businessen. Ikke i oppryddingsarbeidet. Shell er en av de største postene i oljefondets portefølje. Er det naivt å påpeke? Jeg vil tro nigerianske innbyggere kan gi oss et godt svar på dette.

Den største aksjeposten er for øvrig Nestlé, et firma historisk kjent for aggressiv markedsføring av barnemat og morsmelkerstatning i spesielt Afrika på seksti- og syttitallet, noe som fikk vidtrekkende og katastrofale følger for millioner av mennesker. Nå har de spesialisert seg på kapselkaffe og kjøp og salg av drikkevann.

Nestlé tjener mange milliarder dollar i året på denne virksomheten, mens lokale drikkekilder i fattige land i Afrika og Asia tømmes og ødelegger jordbruksavlinger. Selskapets styreformann Peter Brabeck har sågar kalt en spade en spade og sagt i klare ordelag at tilgang på vann ikke er en menneskerett.

Brabeck & co. er sikkert glade for å ligge øverst i oljefondets investeringsliste, der de troner på toppen med over 50 milliarder norske skattekroner. Dine og mine penger.

Men det er sikkert bare naivt å påpeke slik. Dårlig gjort å ødelegge den gode stemninga.

Derfor kan vi ta opp de globale miljøutfordringene en annen gang. For ikke å snakke om den betydelige risikoen det er å fortsette å lene seg mot olje og gass som redningen for norsk økonomi også de neste femti årene.

Ja, jeg vil nesten driste meg til å kalle det naivt.