Da har norske myndigheter bestemt at de skal returneres til hjemlandene sine, noe som er Afghanistan for de fleste av dem.

Norske myndigheter mener det er trygt å returnere dem. Flere forskere og organisasjoner er uenige. Dette er komplekst, og de fleste av oss har ikke tilstrekkelig, inngående kunnskap i hvert enkelt tilfelle det her er snakk om. Noen mener at de hjemsendte kan bli utsatt for fengsling, tortur og i verste fall henrettelser. Andre mener at det er helt trygt. Hva som er fasiten her er det ingen som vet.

Her jeg sitter i trygge Tromsø, tar jeg meg da i å lure på om dette kan være nødvendig, at dette er noe Norge må gjøre for å trygge nasjonen og/eller spare velferdsstaten for penger. Når forklaringene på hva som kan komme til å skje med dem er så vidt forskjellige, ville det ikke (ut fra rene juridiske prinsipper vi selv lever etter) vært direkte urimelig å la tvilen tilfalle de som skal tvinges på fly og sendes til Kabul, en by flere av dem ikke engang har vært i hele sitt liv.

Konklusjonene er likevel overraskende bombastiske fra mange av dem som vil ha guttene sendt ut. I en følelsesladd kronikk i Nordlys, skriver domprost Stig Lægdene en tekst der han uttrykker fortvilelse og sorg over disse prosessene. Han skriver at hele prosessen har fått ham i sorg, og ber norske myndigheter stanse deportasjonene.

Han viser også til at det hele strider med det kristne budskap, med henvisninger til bibelen. Domprosten burde vite hva han snakker om. I kommentarfeltet der saken er lagt ut på Facebook er reaksjonene på innlegget hans mildt sagt blandet. Her er en liten greatest hits av de grelleste eksemplene. Språkfeil er rettet opp, ellers er de identiske:

«Vi kan ikke gi bort landet til våre etterkommere til sinte og voldelige muslimer, som attpåtil tapper våre sosiale systemer. Til syvende og sist vil vi alle bli tapere, og landet vårt vil ende opp som et fattig, voldelig, muslimsk land»«Ser dere ikke at dere importerer drapsmenn, de er her for å ta livet av alle kristne. Våkne opp»«Vi kan ikke gi våre barn og vårt folk til kriminelle voldtektsforbrytere og gangstere som er imot vårt levesett»«De sendes ikke hjem fort nok. Send dem alle i morgen den dag, og send alle andre muslimer med samme fly»«Send dem hjem med første og beste fly, og drit i hva andre måtte mene om saken!! Det er våre penger det dreier seg om, og de gir vi ikke bort lenger!!»

Det er masse mer der det kommer fra. Samtlige kommentarer er skrevet inn under fullt navn, og flere av dem mottas med støtteerklæringer og masse likes. Den utilslørte aggresjonen, skråsikkerheten i andres udugelighet, forakten, inhumaniteten og den voldsomme mengden paranoia på vegne av Norges fremtid er nedslående og forstemmende.

Det er 15 år siden Norges statsminister Kjell Magne Bondevik stolt vinket av gårde seks norske F16-fly på Bodø flystasjon. De ti F-16-pilotene som ble sendt fikk først møte Bondevik for personlige lykkeønsker, før de ble de første av sitt slag til fly utenlands for å bombe bakkemål i en reell krigssituasjon.

«Jeg vil med fysisk nærvær markere at F16-styrken har regjeringens fulle støtte når de nå settes inn i krigen mot terror», sa Bondevik før han vinket dem muntert av gårde. Denne krigen mot terror ble for øvrig benektet behørig fra samme hold at hadde noe med krig å gjøre. Dette var fredsarbeid.

Aksjonen het sågar «Enduring Freedom» (varig/vedvarende frihet). Det er fortsatt masse kaos i Afghanistan. Landet har vært bombet ned av fremmede styrker siden Sovjetunionen invaderte dem i 1979. Det er snart 40 år siden. «Enduring Freedom» kunne knapt vært mindre treffende.

Og hvem vet, kanskje de knapt hundre 17-18-åringene som nå sendes til Afghanistan hadde sitt første møte med noe norsk i form av motordrønnet eller lyden av bomber fra et F16-fly med rødt, hvitt og blått kors på skroget. I 2002 var disse guttene to, tre år. Og den siste gladnyheten de fikk med seg i norsk media blir kanskje at de tre første nye F35-jagerflyene til Norge landet på norsk jord rett før helga.

Siden 2002 har over 30 000 sivile afghanere dødd som totalt uskyldige ofre i denne krigen, som er den lengste initiativtaker USA noen gang har deltatt i (og der er en del å ta av). Over 100 000 hvis man regner med soldater. Over 350 000 om vi tar med dødsfall direkte og indirekte forårsaket av krigen (da er de falne i Pakistan utelatt).

Det er dit disse ungguttene ikke vil reise tilbake nå. Flere av dem sliter med traumer og depresjoner. Noen har forsøkt å ta livene sine. Enkelte har sågar søsken og annen familie med permanent opphold i Norge. Da virker det unødvendig kaldt og hardt å sende dem ut av landet. Derfor har mange av dem begynt å rømme landet før de når myndighetsalder. Fordi de er livredde for å dra tilbake.

Det er ikke retten til å drikke alkohol, kjøre bil eller tjenestegjøre i militæret som venter dem rundt myndighetsgrensa. Det er deportasjon. Da er det lett å skjønne at de rømmer. Det ville de aller fleste andre også ha gjort.

Når tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn reagerer på dette, ber norske myndigheter besinne seg, og videre spør om de juridiske prinsippene rundt den omstridte deportasjonen (der man lar tvilen om sikkerhet gå i favør av dem som mener det er utrygt å sende ungdommene tilbake), burde det ringe om noen bjeller, om de da ikke allerede gjaller høyt.

Dette handler ikke om «en streng og rettferdig innvandringspolitikk».

Dette handler ikke om at vi skal ta imot alle i hele verden.

Dette handler ikke om at vi skal innføre sharialover eller gi avkall på vår egen kultur.

Dette handler derimot om unge menneskeskjebner og hvor lite rause vi skal tillate oss å være som nasjon.